Nepal

Radiation protection in medical health care
Uncategorized

Ladakh trekking «All inclusive»

Når man bor i Nepal och har tenkt seg på tre ukers ferie i juli, må man tenke seg godt om. Monsunen herjer på de fleste steder, og der den ikke har startet er det altfor varmt. Noen steder peker seg ut. Tibet skal det være vanskelig å få visum for nordmenn blir det sagt. Kanskje det har noe med Dalai Lamas fredspris å gjøre? Mustang, det gamle kongedømmet i Nepal, ligger beskyttet for monsunen og er i tillegg et spennende reisemål. Midlertid koster det 700 $ per stykk og man må ha med en sertifisert guide på turen. Dette for å begrense antallet besøkere i dette svært sårbare dalen. Et annet reisemål som peker seg ut er Ladakh. Ladakh (http://en.wikipedia.org/wiki/Ladakh) er et gammelt kongedømme på grensen mot Kina i Kashmir, og befolkningen er i hovedsak av Tibetansk opprinnelse med en buddhistisk forankring. Ladakh ble altså målet for ferien!

The old palace in Leh and the fortress.

View from the old fortress.

Etter en overnatting i New Dehli tok vi toget til Amritsar (http://nepal.widmark.no/?page_id=642&nggpage=7). Deretter buss til Jammu i Kashmir, der vi hadde tenkt å dra videre fra mot Srinigar neste morgen. Imidlertid kikket vi på nettaviser at det ikke var trygt der. En moske hadde brent ned og enkelte religiøse ledere spredte rykter om at brannen var påsatt. Dette hadde skjedd på mandagen og nå var det torsdag. Et 50-tall demonstranter hadde blitt tatt og det var støtte demonstrasjoner i Islamabad. Politiet utstedte portforbud for fem dager og det ble besvart med en bandha, dvs. nedstenging av samfunnet. I en slik situasjon der ting kan eskalere fort og i tillegg at alle ambassader fraråder reise til Srinigar var valget lett. Vi hadde allerede sjekket opp reiseforsikringen, og den dekker f.eks. en beinbrudd i området,men definitivt ikke hvis det var ting som var relatert til en politisk ustabil situasjon.

The Golden Temple in Amritsar.

Det ble fly tilbake til Dehli og deretter fly opp til Leh i Ladakh. Greit å komme dit ,men vi hadde mistet den planlagte høyde akklimatiseringen.

Hovedstaden i Ladakh, Leh, ligger på drøyt 3500 m.o.h. og er kanskje det høyest beliggende samfunnet i verden(?). Dvs. de har et samfunn der man har kommunikasjoner, flyplass, hoteller etc. Steder der det bor folk på høyere høyder finnes det imidlertid på mange steder. Det første som slo oss i Leh var at det var så rent, i hvert fall for oss som kommer fra Kathmandu. Her tar man søppel seriøst og det er skilter overalt med «Don’t throw litter, keep it green».

The first day. Quite ruff ascent for the body.

Ladakh er et flott sted for trekking og det finnes mange turer å velge blandt. I tillegg er det mange måter for trekking også. Den vanlige «Nordiske» formen for trekking er å bære med seg alt, dvs. mat, telt, klær, kokeapparater mm. Det betyr en nokså tung sekk hvilket kan være knallhardt i Ladakh der passene kan være på 5300 moh og mer. Dette alternativet valgtes derfor vekk.

Et annet alternativ er så kallet «Home stay». Da bærer man mindre og bor hjemme hos folk som har et ”Home stay” skilt på veggen. Det kan være et bra og billig alternativ. Imidlertid betyr Home stayen iblandt at man bor ute i et telt på garden de har satt opp. Hvorvidt man får mat i teltet eller inne i huset vites ikke. Maten kan også bli litt ensidig på lengre turer, da det er begrenset hva som dyrkes i høyden. Dette ble derfor også valgt vekk.

Camping in Marka village.

Vi valgte i steden en «all inclusive» tur. Vi leide en guide, en kokk og en hestefører med 5 hester og en mule med en egen personlighet. Med på lasset fikk vi et eget 3-manns telt, et kombinert kjøkken og spise telt, samt et sovetelt for kararna. Kokken gjorte en jobb og kjøpte inn mat for hele uken.

Før denne turen var vi i Leh i tre dager for å akklimatisere oss. Turer opp til palass og tempel på fjellsidene var medisinen.

Well... it's a gevir from a Blue Sheep!

Første dagen på trekkingen tok vi en taxi opp til Jincha der vi traff hesteføreren med hestene. Vi hadde pakket en lett dagstursekk med noen liter vann, lunch (som vi fikk av kokken), litt klær og kamerautstyr. Ved ankomst første dagen til campen på 4200 m fikk vi te og nudelsuppe av kokken ved ankomst. Vårt telt var allerede satt opp!

Some of the food that was carried on the horses.

Rutinen for dagerne som fulgte var nokså lik. Det var bare terrenget og maten som varierte, då alltid vegetar mat. Vekking kl. 6 med te i teltet. Frokost utenfor kjøkkenteltet på en kiste der alt var dekket på en blå duk. Frokosten varierte, men kunne være muesli med varm melk, deretter omelett, pannekaker og chapati. Deretter utdeling av lunchen som bestod av en kokt potet, kokt egg, ulike brød iblandt fyllt med diverse ting, juice og choklad.

An evening walk to get aclimatisized before the first pass.

Typisk gangtid var 6-7 timer hver dag, dvs. vi kom frem ved 13-14 tiden. Hadde hestene og kokken kommet føre oss var det alltid lime te og nudelsuppe ila. 10 minutter. Middagen var et kapittel for seg! Minimum en treretters og aldri den samme maten. Vår Sherpa klarte å briljere i høyden på en primus og eksempel på middag kunne være være: Popcorn som snakks før middagen, suppe, hjemmelagd vegetar pizza, pommes frittes, råkostsallad og blomkål i curry og fersk vannmelon til dessert med te eller kaffe. Dette kan nok hvem som helst som er litt matlagingskunnig få till i sitt eget kjøkken, men neppe i et telt på på 4600 meters høyde.

Breakfast this time.

Selve trekkingen da? Ikke noen høydesyke for oss, som enkelte andre av turistene fikk. Sannsynligvis har det hjulpet å bo på i Kathmandu på 1400 meter i ni måneder, der man kan ta dagsturer til topper over 2700 meter. Imidlertid var det blytungt opp mot passet på 4960 meter den andre dagen. Resten av turen gikk i hovedsak på høyder mellom 3400 og 4600 meter.

Nest siste dagen var det blytung klatring med hjerteklapp og meget tung pusting opp til passet på 5300 meter,med følgende nedstigning på 700 meter. Det var litt spesiell følelse å se hestekaravanen sakte komme opp etter fjellsiden etter oss, å vite at disse seks hestene bar vårt utstyr.

Crossing the GangmaruLa Pass (5300m).

Jeg har definitivt aldri vært noen tilhenger av «All inclusive», men nå er jeg FRELST!

Et sirkus kommer til Dipayal!

Og sirkuset, det var vi! I hvert fall hvis man ser det fra innbyggenes side. Vi var på vei til Soo Jung Hospital i Dipayal som ligger i Far Western Nepal. Vi hadde blitt bedt om å besøke dem da de hadde problem med røntgenbildene sine.

From Nepalganj to Bardia

From Nepalganj to Bardia

Vi ankom Nepalgunj nede ved Indiske grensen straks før 10 på formiddagen. Hot, hot, hot… +36 grader hvilket ikke lovet godt for ettermiddagen. Dette er Far West Nepal, hvilket er den minst utviklede delen av landet. Nesten ikke noen turister som besøker landsdelen, hvilket gjør at de ikke kan nyte godt av deres penger. Godt å kunne reise fra  Nepalgunj med en gang, tross vi viste at vi skulle få det tilnærmet varmt i Bardia National Park (kommer et eget blog innlegg om det?). Vi hadde to netter i Bardia før vi hadde en tidlig start med jeep kl. 4 på morgningen.Spennende å kjøre med jeep i mørkeret med eldfluer ildfluene surrende runt bilen.  Kanskje vi var heldige å se en leopard? Vi kom oss på nattbussen fra Kathmandu kl 5 ute ved high veien. De fleste sov, men sjåføren spilte Nepalsk musikk for full guffe. Sannsynligvis for å holde seg våken på 24 timers turen fra Kathmandu. Nattbusser skal man forøvrig passe seg for, da det er blant det farligste man gjør. Tre timer senere var vi i Ataraya der vi måtte bytte buss. I løpet av de 3 timene så jeg to personbiler. Ellers dominerte sykler, fulgt av busser, trucker, gående, oksekjærrer og mange andre dyr som går midt i veien. Å kjøre gjennom Nepal føles mange ganger som å kjøre gjennom en dyrepark, dog er ikke dyrene så eksotiske. Morsomt var å se alle skolebarna som ble kjørt i fullastede sykkelrikshaws.

On the bus from Bardia to Attaria

On the bus from Bardia to Attaria.

Fant den andre bussen som gikk mot Doti nokså rask. Var glad i etterkant at vi satte oss lengst bak. Ca 5 timers kjøring opp og ned over fjell ventet oss. Trass at vi begynner å bli vant med slike turer var denne litt i overkant av hva vi hadde vært med på. Flott landsskap javisst, men det tenker man ikke så mye på da vågale sjåfører tar hårnålssvinger i full fart der det stuper + 1000 meter ned , 1 meter til siden om vinduet. Vi leser dessverre litt for ofte i avisene om busser som ramler ned med 20-30 døde som resultat. Ofte kun en liten notis. Da er det greit å sitte lengst bak, ta frem hørlurer med god musikk og en bok å lese. Karma… er ikke alles vårt øde forutbestemt allerede? For hinduer er ikke dette et problem, da de skal gjennfødes som noe annet i neste liv. Har de oppført seg bra så blir neste liv også til noe bedre.

A guy in on his way to the local market to sell his fish.

Ved bytte til den siste jeepen, var vi heldige da den akkurat skulle til å gå videre til Dipayal. Atten personer på jeepen, inkludert co-drivern i de yngre tenårene som hengte på utsiden enda til det var noen som gikk av slik at det ble plass til han. Ennå mer opp og ned over fjell, men denne gangen med en maks fart på 20 km/h.

Hotel Barsha in Dipayal

Vi fant det som skulle være byns beste hotel, men de hadde ikke noe rom med AC ledig, kun fan (takpropeller). Det kostet 650 Rupie (45 NOK) for dobbeltrom , hvilket er akseptabelt trass en skitten toalett. 650 Rupie er forövrig akkurat hva to pils koster i Kathmandu. AC rom er dog fint å ha her når temperaturen kryper over 40 grader. Å andre siden reduseres fordelen fordi det er stadige strømavbrudd ila døgnet. Når strømmen går og takviften stopper våkner man med en gang. Varmen slår imot en øyenblikkelig! Første natten var jeg oppe og dusjet i kaldt vann tre ganger ila natten for å kjöle ned meg. Vi sliter selvfølgelig litt ekstra med varmen, men befolkingen sliter også. De fleste mennene bær på små frottélapper som de tørker svetten i ansiktet med. Vi har jo klart å komme på den desidert varmeste perioden, akkurat før monsunen som forventes om ca en uke.

Dipayal down-town.

Soo Jung Hospital ble bygget av en Koreansk lege 1998 (weblink) og har nå 100 senger. Siden en del år er sykehuset overført til en slags stiftelse. Soo Jung får overført penger fra Nepals regering for de fødsler man utfører, men må ellers de stole på inntektene de for fra pasientene. Pasientene betaler 20 Rupie (1,40 NOK) for et legebesøk og 100 Rps foren natt på avdelingen. En natt på et privat sykehus koster fort flere tusen Rps. Når monsunen kommer er det ikke mulig å kjøre bil på veiene. Da kan pasientene bli nødt å gå 2-3 dager før de kommer til sykehuset.

Soo Jung Hospital

Sykehuset drivs av en almenn lege og hans kone som er tannlege (den eneste i Doti district). I tillegg er den en annen lege der også. De har også fire health assistents, som er en tre års bachelor utdanning. De gjør ofte en meget bra jobb i «rural areas», da det er vanskelig å rekruttere leger til disse stedene. ~90% av alle helseressurser finnes i Kathmandudalen og server mellom 1-2 millioner av Nepals 28 millioner innbyggere. 90 % av alle gifte kvinner er alene i Dapayala, da mennene jobber i India. Ofte er de vekke i 1-2 år. HIV har hatt en rask økning, fordi menne drar dette med seg hjem fra India.

A critical view on the image :-)

Det er svært mange frakturer pga fallskader.  Kvinnene, også de gravide, klatrer i trær for å hugge ned kvister med blader som de gir til sine geiter, og det er overraskende mange som faller ned. HMS tenkandet er generelt ikke sterkt i Nepal, och spesielt ikke i de mer grisgrente strøkene. Lungeproblemer er også utbredt, da man fyrer med ved i de kaldere periodene der røyken går rett ut i rommet. Akkurat i heteperioden er det en del barn som får for lite væske. Dårlig hygiene og dårlig vann, spesielt i monsunen, gir også mye mageproblemer.

Røntgenlabben består av et mobilt apparat som den Koreanske grunderen kjøpte inn når sykehuset var nytt. Det er ikke alt som fungerer på den, og den kommer nok å bryte helt sammen ila nær fremtid. Lys og strålefelt overenstemmer f.eks. ikke. De bruker og håndfremkalling. Det er tre security guards som har blitt lært opp av en eller annen til å ta bilder. De klarer projeksjonene nokså bra, men sliter med å få korrekt svertning i bildene. Hovedårsaken er at de skifter fremkallingskjemi ca. hver tredje måned, iblant opp mot hver femte måned på vinteren da det er mindre pasienter. Den som kan lite om fremkalling skjønner at dette kan bare ikke fungere! Det er ikke mange molekyler fremkallingskjemi igjen etter tre måneder. Den første pasienten vi så var en liten gutt som skulle ta bilde av en håndledd. Det ble brukt 54 Kv og 196 mAs og bildet ble altfor lyst. Et normalt røntgenlab hadde kanskje brukt samme kV men kun 5 mAs. Jeg ble meget i tvil om apparatet gav de verdiene som ble innstilt. Da vi ble fortalt at de bare dyppet filmen 1-2 sekunder i fremkalleren da kjemien var helt ny, skjønner man at det ikke var noe futt i fremkalleren lengre. Den er død siden lenge. Da kjemikonsentrasjonen er så lav, må de kompensere med å ha store eksponeringer. I dette fallet 30-40 ganger større stråledose. Stråledosen er en side av saken, men et annet problem er at det er begrenset hvor mye aparatets generator klarer å gi. Derfor «stanger man i taket» med eksponeringene med apparatet som kun klarer 100 mA.

Cleaning the developer tanks.

På tal om security guards! Det finnes alltid vakter overalt. På oss virker det meget spesiet, da nepaleserne er et svært fredelig folk. Man er mye tryggere her eller i Kathmandu, enn hva man er i Bærum, Drammen eller Tromsø.

Ny fremkalling ble bestilt første dagen og den skulle komme neste morgen. Det gjorte den selvfølgelig ikke! Den kom i steden på natten mot den siste dagen vi sklle være på sykehuset. Kjemien ble byttet på morgonen, om en med mye klabb og babb fra guttene. Ved et misstak(?) tømte de 20 liter gammel fremkalling på gulvet. Til slutt var det i orden slik at vi endelig kunne gjøre det vi hadde kommet før. Instruksjoner for enkelte projeksjoner og spørsmålsstilliner ble utført, i tillegg til at vi gjorte forslag på eksponeringlister. Det var ikke helt lett, men taktikken ble enkel. Vi kuttet alle tidligere eksponeringsverdier ned til 10 %. Det fungerte faktisk noenlunda greit.

Sykehus kantinan var et kapittel for seg. Et skur i bølgeblikk som kun serverte Dal Bhat. Dal Bhat er en linsesuppe med ris, i tillegg får man ofte noe curry, kokte grønnsaker og poteter i krydder i tillegg. Ofte god mat, men jeg hadde ikke klart å spise det to ganger per dag 365 dager i året som nepaleserne gjør. Billig var det uansett, 50 Rupie, dvs. 3,50 NOK. Man kan spise hvor mye man kan, da de kommer å fyller på ved bordet. Nepaleserne kan forøvrig spise enorme mengder Dal Bhat til lunch. Jeg skal ikke utdype kantinan, men heller la bildene si det meste.

The hospital cantina

The hospital cantina

The hospital cantina

Våre mobiltelefoner med SIM kort fra Ncell fungerer ikke her, da Ncell ikke er utbygget i denne delen av landet. Nytt SIM kort her for Telecom? Chaina! Sidereo!– slutt!… «Kommer først om en uke». Derfor blir det kun kontakt med omverden de få ganger da hotellets WiFi fungerer.

Children in the street.

Torsdag måtte vi dra hjem. Planen var å ta en mikrobuss kl. 6 på morgonen med en microbuss for å rekke flyet fra Dhangadhi kl 14 tilbake til Kathmandu. Heldigvs snakket vi med Dr Shree Ram på sykehuset som at det neppe ville gå. Torsdager var det lite passasjere og bussene venter som oftest til de er fulle. Derfor ville nok ikke tidtabellen holde. Shree Ram bestilte i steden en jeep som kjørte ned oss. Han slog nok et nytt rekord på strekken med 4,5 timer, samtidig som vi fikk høre et tverrsnitt av Nepalsk populærmusikk.

Oppsummert så fikk vi utført en del. Bildene var akseptable og både vi og Dr Shree Ram var fornøyde.

Dr Shree Ram and his wife together with Jorunn and me.

Bandha nå igjen!

Nepal er rammet av mange streiker. For tilfellet er det flere streiker som pågår i forskjellige deler av landet og av forskjellige årsaker. I hovedsak er de politiske, dvs. det dreier seg ikke om høyere ukelønn.

Når det er en bandha som pågår så står hele det rammete området stille. Ingen biler eller motorsykler tillates å kjøre. De fleste Butikker holder stengt og de er svært stille. Presse, ambulanser, sykehusbusser og busser som kjører turister er imidlertid untatt. Som dere skjønner er det ikke alltid like lett å planlegge ting på forhånd.

Neighbour children

Siden 14 dager pågår det en bandha i vestre Nepal. En hel region er lamslått, med mangel på mat, medisiner og transport.  Det er svært ille da det er mennesker som dør pga manglende medisiner eller muligheter å ta seg til sykehus. Store grupper av mennesker er strandet på et sted og kommer seg ikke videre. Leger og annen helsepersonell som er på vei til sine sykehus kommer ikke frem. Dette rammer den delen av Nepal som fra før er aller fattigst. Streiken har sin årsak i at det er foreslått å danne federale regioner i Nepal som bygger på etniske kaster. Streiken er ikke en protest mot det,men mer en protest på hvordan inndelingen skal foregå.

I østre Nepal har det også vært streik en del dager. Ingen trafikk og folk som ikke kommer på jobb. Samme grunnårsak til den streiken også.

I dag har det også vært streik her i Kathmandu dalen. Den har også sin bakgrunn i forslaget om regional inndeling etter etniske kaster. Sykehuset sliter med å få personell til sykehuset, og de ansatte som bor nær Ringveien blir hentet med sykehusets egen buss. Men det er mange som ikke klarer å komme på jobb. Er det noen som drister seg ut med bilen, kan han riskere å få både seg og bilen sønderslagen.

Siden tre dager er det også streik lokalt på den akademiske delen av Teaching Hospital (vårt sykehus). Flere avdelinger er stengt og i morgen skal også poliklinikkene stenge. I tillegg så er det en ortoped professor som hungerstreiker siden noen dager. Det holdes ikke noen forelesinger for studenter og det er bare ikke-akademisk arbeid som foregår.

Hva i all verden er det da som gjør at man går til streik på et sykehus? Bakgrunnen er at det skal «velges « ny Dean, vice Dean, administrasjonssjef, sykehusdirektør etc.  Dette skulle ha vært gjort for seks måneder siden, men politikerne er mest opptatt av integreringen av tidligere maoistsoldater og den nye Grunnloven som skal vær ferdig 27. mai. Hva det gjelder grunnloven så er det fremdeles mye uenigheter om forskjellige ting, så det begynner å haste!

Valg av Dean etc. for sykehuset, er egentlig kun en politisk prosess her. Hvis politikerne utser en maoist til Dean, så må det bli en sykehusdirektør som er fra Nepali Congress  og en administrasjonssjef fra Maoistene Marxist Lenisterne (utbryterparti fra Maoistene). Ja, det er slik det foregår her! Disse er de tre store partiene i tillegg til Madhesi.

Ambulansesjåførene synes nok det er ok å ha gatene for seg selv, men de store vinnerne er sykkelriksjane! De har ikke noen konkurranse i å frakte folk nå.

 

Jeg gruer meg for 27. mai. Da kan det være at hele Nepal stopper!

Vi har vært på en radiologisk SAARC kongress i Dharan. Dharan er en liten søvnig landsby langt øst i Nepal. Det er få biler her, og det er mest sykkelrickshar og autorickshar (Indiske varianten) å se på gaterne. Det er også litt begrenset med antallet hotellsenger, i allefall på hotell med litt bedre komfor. De beste hotellene var bestillt lang tid i forveien til prominente gjester og inviterte forelesere, og vi hadde dessverre ikke kommet i den kategorien :-( Vi meldte på et foredrag, men fikk nøye oss med en poster. Rommet på Hotel Aangan fikk vi tak i siste liten.

 

Signaler for room service

Å reise fra Khatmandu til Dharan gjør man enten med en 15 timers busstur eller med et småfly som tar 45 minutter. Vi valgte det siste. Hva med  hotellet da? Rommet besto av to senger, det var i stort sett alt. Klærne ble liggende i kofferten, da det ikke var noe annet sted å ha dem. Madrassene besto av 2-3 cm hard fylling. Det er usikkert hva som var i puten, men den var ca. 20 cm høy, firkantete, steinhard og veide flere kg. Dynen føltes mest  som et gulvteppe. I taknivå var det et stort luftehull inn til nabotoaletten. Det var mulig å høre PRESIS ALT som foregikk derinne. En naken lyspære var den eneste belysningen. Det gikk ikke å spyle på doen, slik at man måtte bruke en bøtte med vann for å få ned tingene. Varmt vann fantes selvfølgelig ikke.

   

Å ha noen gekkos springende på veggene synes jeg bare er hyggelig, men Jorunn er ikke like begeistret. Første kvelden da vi kom hjem kl. 22, var hele hotellet lukket med jernporter som var dratt ned og låst med hengelåser fra innsiden. Etter en del sparking på porten kom en søvnig nattevakt å åpnet. Dette skjedde førvrig også de to andre kveldene da vi kom hjem. Jeg tenkte litt på brannsikkerheten, men fant ut at vi kunne hoppe fra første etasjen.

   

Kl. 5:45 den første morgonen våknet vi av at de hadde spytte- og harke konkurranse utenfor rommet. Dette er ikke noen uvanlig aktivitet i Asia, spesielt på morgenen, men jeg har våknet på bedre måter. Hotellet skal i allefall ha noen plusspoeng for at alle myggestikkene vi  fikk ila natten, var akkurat myggestikk og ikke loppebitt. Plusspoeng også fordi at vi ikke fant noen kakkerlakker på rommet og at nabohuset hadde WiFi som var slått på i noen korte perioder mens vi var på rommet. Samme nabo drar også ned helhetsinntrykket, da han begynte å spille Hindi musikk på full guffe kl. 5 den ene morgonen. Hotellet var i allefall  ikke overpriset, da vi betalte 55 kr pr natt for dobbelrommet. Jeg kjøpte forøvrig vann i en liten butikk seint på lørdagskvelden, der det var en mann som var svært nyskjerrig. Han spurte hvor jeg bodde, og da jeg svarte Hotel Aangan sa han at det hotellet likte han ikke! Det var alltfor dyrt! Tjaa… kanskje det var litt overpriset?

 

Jeg har bott på ett dårligere hotel tidligere og ett med kanskje tilsvarende standard. Det dårligste var på grensen mellom India og Nepal for mange år siden, og det er den eneste gangen jeg har ønsket å ha en revolver under puten.  Hostellet i Madrid for 23 Euro pr. natt var heller ikke noen høydere, men der var det ikke noen mygg! Imidlertid blir nok dette det dårligste hotelloppholdet, siden vi har vært her i hele tre netter!

 

Møtet var imidlertid bra, med ca. 1000 deltakere inkludert alle ledsagere fra ulike SAARC land. SAARC er en sammenslutning av Nepal, India, Sri Lanka, Bhutan, Thailand, Pakistan, Bangladesh, Maldivene og Afganistan.  Det er utrolig lett å komme i kontakt med folk her. Du vet også at du er nesten den eneste “hvitingen” når alle kommer frem å vil ta bilde av deg. Selvfølglig skal de være med når en kammerat tar bildet , og deretter er det kammeratens tur å bli med på bildet.  Jeg har ikke tall for hvor mange bilder som er tatt av oss, poserende sammen med ulike personer. Det blir oppstilling, og det er alltid litt kniving om hvem som skal stå på siden av en (primært Jorunn). Mest morsomt er nesten da de tar i hånd etterpå å takker for at de fikk ta et bilde. Jorunn følte seg i ekstra godt humør fordi hun fikk svært mye oppmerksomhet av alle. Hun trengte aldri hente mat eller drikke selv, det var alltid noen annen som passet på at hun hadde alt eller en stol at sitte på. Invitasjoner til å besøke folk mangler det heller ikke. Bhopal, Shrininagar, Dehli og fler steder står på lista der vi har invitasjoner. Det kan nesten bli litt for mye av det gode, da man MÅ love å komme. Gjestfriheten er imidlertid fantastisk!

Mine erfaringer som turguide for Tibetanske pilgrimer

Torsdag ettermiddag skulle vi til Kolkata for å hilse på venner. Fordi vi fryktet studentdemonstrasjoner med tilhørende trafikkaos, fant vi en drosje ut til flyplassen i god tid. Fremfor oss i køen i innsjekkingen var det et stort selskap Tibetaner. Vi oppfattet dem som pilgrimer som hadde vært i Bhoudna. Det er et sentralt tempel for tibetanske bhudister. Etter at vi hadde sjekket inn kom en av dem frem til meg og ville kikke på boardingkortet. Han så at det stod Kolkata og skinte med hele fjeset og sa noe for meg totalt ubegripelig. Til slutt skjønte vi at de var totalt “lost” på denne flyplassen, som egentlig er nokså liten.  Vi gav tegn til at de kunne følge oss opp til passkontrollen, som er før man kommer inn på den internasjonelle delen.  Vi hadde allerede  skrevet vårt” embarkation card”, som må fylles ut før man viser passet, og vi stilte oss i køen for foreigners. Etter å ha køet en stund kommer en annen av tibetanene frem til oss med et tomt embarkation card i sin hånd. Vi skjønner da at han overhode ikke skønner hvordan han skal fylle ut det. Vi får passet hans og fyller ut det i litt stress, fordi det nesten var vår tur. Endelig ferdig når det var min tur. Imidlertid var det stress og jeg fikk med hans pass til kontrollen. Det ble ordnet opp, men nå skjønte vi at vi hadde en mission.  Det var godt om tid før flyet skulle gå, og dette var helt klart mer spennende å hjelpe disse vennlige bortkomne tibetanerne  enn å sitte i en stol å stirre på tavlen for avganger.

 

Vi ventet til alle hadde kommet i gjennom, og det tok en stund. Jeg satt sammen med to yngre gutter, bestefar og bestemor samt noen eldre menn og en kvinne.  De stokket seg runt meg å pekte på ulike deler av boardingkortet; dato, flight, destinasjon, sitteplass etc. Jeg forsøkte så godt som mulig å forklare hva de forskjellige  tingene var, men jeg tror at det kun var dette med sitteplass som de skjønte fordi det var enklest å vise med tegnespråk. Til slutt var alle i gennom, men da var det plutselig flere som ble ropt tilbake. Det viste seg at noen av dem bare hadde gått i gjennom passkontrollen uten embarcation card og uten å bli kontrollert. Vi beroliget dem enn en gang med at vi skulle vente på dem.

 

Nå var alle med og jeg gikk først som den utnevnte lederen for gruppen til neste security sjekk. Jeg prøvde å forklare med å vise at de måtte ta av seg belter, tømme lommene samt å legge vesker og bager i kassen som skulle kjøres i gjennom røntgengjennomlysningen. Når jeg selv hadde kommet i gjennom beskuet jeg det kaoset som oppstod for sikkerhetspersonellet. Gamlefar prøvde å gå i gjennom uten å ta av seg noen ting. Han hadde diverse smykker, halsbånd og småvesker. En av Tibetanerne hadde missoppfattet det hele og prøvde å bære kassen med alle sine ting i gjennom buen der det kontrolleres for magnetiske ting. Jorunn tok med seg bestemor og den andre kvinnen i køen for kvinner. Etter securitien må alle vise opp hva de har i sine vesker, og i tillegg skal det stemples OK på en adresselapp som skal henge på håndbagagen. Hverken jeg eller Jorunn hadde satt på en slik adresselapp, men heldigvis hadde jeg plukket med meg to fra innsjekkingen. Deretter var det ok for oss. Imidlertid hadde ingen av kvinnene noen slik adresselapp, og derfor kom de ikke videre. Personellet nektet å gå å hente slike, så Jorunn sprang i vei, gennom alle security kontrollene og ned til innsjekkingen for å hente fler. Jeg ropte at hun skulle ta ti stykker.

 

Etter en stund kom hun tilbake og vi fikk delt ut til alle som ikke hadde. Etter en god stund kunne jeg lede gruppen videre ut til avgangshallen. Der satte vi oss alle ihopa og jeg hviste at de bare skulle slappe av. Hver gang det ble annonsert noe i høytaleren så snudde seg ti par øyener i mot oss. Det var bare å skakke på hodet. Til slutt var det vår tur og jeg kunne for siste gangen lede gruppen ut mot bussen som skulle ta oss ut til flyet.

Bandha, bandha…!!!

Stille og fredelig dag! Det er en del positivt med en bandha også. Ja, de kaller streik for bandha. I tillegg så støtter jeg studentorganisasjonene i deres protester. Folk sliter ille her på vinteren uten bensin, parafin og gass. Bandhan er utløst av at regeringen har øket prisene på bensin, diesel og parafin. Når det er sagt så må det sies at det ikke finnes noe av det i Kathmandu nå. Heller ikke noe gass, som vi var heldige å få fatt på for tre dager siden :-)

A Tamang girl on the way to the Tamang New Year festival. Sonam Losar—the 2848th year!

Så langt har det imidlertid vært en del feilskær i bandhan i dag. En buss mellom Kathmandu og Bhaktapur samt en buss fra Kanthipur Television har blitt stoppet og tent på. Noen taxier har også fått hard medfart. I forrige uke ble to regeringsbiler ødelagt. Skremsel brukes for å få bandhan til å være effektiv. Tidlig på morningen går de ut å tenner på bildekk i hovedgatene for å advare folk. Hvis noen har butikken sin åpen så risikerer de ødeleggelse. Det er kun ambulanser, helsepersonell, turistbusser og pressefolk som får lov å bruke biler. Alle butikker, restauranger og skoler er stengt, men sykkelriksjaene har high-time. På Teaching Hospital hadde de organisert busser som kjører runt Ring Road og plukker opp personell til sykehuset. Alle bussene har store H på bussen i tillegg til hvite flagger med H. Ved forrige bandha var det også noen av disse bussene som ble angrepet angrepet, men det var ikke studentorganisasjonene som arrangerte den bandhan. Det var flere kolleger som ikke klarte å komme på jobb i dag. Jeg synes det er litt rart at et såååå fredelig og vennlig folk kan bli voldelige. På den andre siden er det regeringen de streiker mot. Korrupsjon preger det meste der! Nepal Oil Company sier de ikke kommer å redusere bensinprisene, hvilket gjør at dette kommer å fortsette en stund.

Photo from Himalayan Times, 24.1.2012

No garbage collection today!

Imidlertid er det en stor kontrast til alt bråk det normalt er her. Det er bare hundene som hørs. Folk går mitt i gatene og barna har tatt i bruk gaten som lekeplass. Opprørspolitiet står parat her og der på fortauet, med full hockeyutstyr, men de tar det med ro. Smiler til og med tilbake hvis man gir dem et smil :-) Det ser dog så kjedelig ut å stå der en hel dag i solen i fullt utstyr! De fleste har bambuskjepper, noen har mer sofistikerte automatkarbiner og noen har også tåregass. På tal om det så så jeg en morsom ting for noen uker siden. Det var en bevæpnet motorsykkelpoliti! Det var en 125 cc motorsykkel med en politi som kjørte og en som satt på. Han som satt bak på hadde en hagle!

The children are playing the road

Det er uvisst hva som skjer i morgen med bandhan? Vi er også litt bekymret for om vi er nødt til å lage middag selv :-( Jeg satser 10 NRs på at bandhan slutter kl. 18!!! På fredag og lørdag er det imidlertid et politisk parti som har erklært bandha igen. De protesterer mot at det går så langsomt med den nye grunnloven. Jeg er enig i det også! Jeg leser i avisen at 20 000 av deres partimedlemmer har ankommet Kathmandu for å påse at bandhan blir effektiv.

Only bicycle riksjas and pedestrians in the streets.

En lørdag ettermiddag

I nabohuset bygger de ut. Det er seks arbeidere som jobber der syv dager i uken. De tjener ca. 400 Rupie pr dag, hvilket tilsvarer 30 Nkr. Byggeplatsen ser ofte ut som en sosial familiearena, med mange  små barn som tråkker omkring. For en Skandinav kan det se litt nervøst ut med alle groper og små områder å bevege seg på. Jeg tenker umiddelbart på alle regler om spesialsand i sandkasser og enkelte diskusjoner om at barn bør gå runt med hjelm for å beskytte seg hjemme i Norge :-)

Bygging i nabotomten

Familiesammenkomst!

Arbeidstilsynet hadde nok også hatt high time her! Den eneste gangen jeg har sett at byggningsarbeidere har hatt hjelm, er på den Engelske ambassaden. De har sikkert krav om dette. Ser man på nabobygget til ambassaden så klatrer de omkring på bambustillaser som er knyttet ihop med tau!

Bamboo

Bamboo

         

Ellers har vi fått en profilert nabo! Formannen i det Maoistiske partiet har bygget et palass like ved oss. Flere politier med automatvåpen vakter utenfor.  Slik er det i Nepal! Sitter du i regeringen får man et kobbel av bevepnede vakter, biler til hele familien og alltid en imponerende bilkortesje når de skal ut på tur. Mange politibiler, sivile biler, motorsykler og roterande lys pluss sirener. Er de meget VIP er det også en ambulanse i slutten av kortesjen.

 

Maoist formannens residens

Nepal hadde jo borgerkrig frem til 2007, da kongen ble avsatt og det ble innført republik. Kongen har forresten fått et eget palats nær vårt Teaching Hospital med et eget kompani soldater som vakter. Han betraktes fremdeles av en del nepalesere som gudomlig. Borgerkrigen var tøff med 20000-30000 offer. Det er mange problem i regeringen etter krigen. Totalt er det 17 partier fra det svarteste blå til det rødeste røde. Politikere uansett parti her tenker imidlertid kun på sitt eget beste.

Bensinkrisen har jeg allerede nevnt, og i aviser anklages ledere i det statlige Nepal Oil Corporation for å stoppe penger i egen lommen samtidig som de har bestemt å øke bensinprisen. Studentorganisjoner holdt i går store demonstrasjoner der det kom til konfrontasjon med politi. To biler tilhørende regeringen ble også ødelagt. Organisasjonene har proklamert at de kommer å starte en “banda”, hvilket betyr at det ikke kommer å gå noen busser, taxi eller private kjøretøy og at alle butikker kommer å holde stengt. “Bandan” er sagt å holde på enda til regeringen senker bensinprisen, hvilket de har sagt at de ikke kommer å gjøre. Ryktene sier at bandan starter i morgen. Jeg snakket med en nepalesere i dag, og spurte hvordan en studentorganisjon har makt til å gjennomføre en total banda. Han sa at studentorganisasjonen består av alle ungdomspartier og at de starter bandan med å brenne dekk på morgenen på alle hovedgater som en advarsel. Vold kan også bli aktuelt mot butikker som ikke holder stengt.

I går var vi på BIR Hospital og tok en mottakskontroll av en mammograf. Mammografen var ok, men det er så mye støv overalt så det var vanskelig å se forskjell fra støv og mikro forkalkninger på bildene. BIR er ellers et av de største akuttsykehusene her i Kathmandu å har ca. 500 senger. På Radiologisk avdeling har de to labber i tillegg til mammografien. Gjennomlysningslabbet har ikke fungert på lenge og CT’n har vært ødelagt i fire måneder. For en måned siden streiket hele Radiologisk avdeling med krav om mer ressurser. Ikke noe skjedde.

Tara Khanal på BIR Hospital

Hvis det ikke blir en banda til uken så drar vi til kreftsykehuset i Bhaktapur til uken.

Av de mer morsomme(?) tingene som kan nevnes, så fikk kollega Jhabindra et brev fra den Den Norske Bank i forgårs. Han var med i et utvekslingsprogram i Tromsø i fjor. Brevet var datert okober 2011 og det var en informasjon om sammenslåingen med Postbanken. Det tok altså 3,5 måneder før han fikk brevet! Da skal det tillegges at han hadde oppgitt sin adresse til sykehuset. Det er helt umulig å angi en privat adresse her, da ingen har det, vi har ikke sett en eneste postkasse.

En morsom iaktagelse den siste uken på mine turer ned til Thamel, var i den “parken” jeg går forbi. De spiller alltid cricket der, og en av dagene låg det en kar og sov kun tre meter fra slagmannen! Nesten arm i arm med han låg det en kalv og sov. Kalven har ligget på samme sted tre dager på rad nå.

I dag har det vært kafèdag! Først Farmers Market, deretter Mikes Breakfast med en avslutting på Shangri-la toop roof garden med Jodi og Sanjeev. Shangri-la er faktisk nabobygget til oss med flott utsikt over vårt hus og resten av Kathmandu.

Shangri-la top roof garden on 6th floor with Jodi and Sanjeev

 

Our apartment on the 3rd floor seen from Shangri-la

Se http://nepal.widmark.no/?page_id=569&nggpage=2 for more photos.

 

Å kjøre bil full før kl. 20 er ok!

Jeg vet egentlig ikke hvilke regler som gjelder for bilkjøring og alkohol her i Nepal? Imidlertid har de begynt å ta kontroller her i Kathmandu etter nyttår. Jeg leste at de hadde tatt 67 fyllekjørere ila en natt etter nyttår! De har ikke noe man skal blåse i, de bare lukter på pusten. Blir man tatt så venter 1000 rupie i bot (ca. 75 Norske kroner), en natt i hektet og deretter tre timers undervisning om farligheten av å kjøre bil med alkohol i kroppen :-) De viser mange bilder fra stygge ulykker! En kjempefin ide synes jeg.

Et praktisk eksempel på tankegangen om kring dette fikk vi i forrige uken da vi inviterte noen kollegere med familie på restaurang.  Dagen var avtalt og vi gav beskjed om at vi hadde bestilt bord på Bhumi kl. 19:30. Samme dag så kom det en forespørsel om vi muligens kunne bestille litt tidligere, ca. 17 eller 17:30. Forklaringen var at det ikke var noen alkokontroller før kl. 20, så det gjorte det litt enklere med transporten. Vi fikk ordnet et bytte av tiden, men vi ble nok sittende frem mot kl. 21.

Vi får også en del middagsinvitasjoner hjem til folk. I forrige uken var vi invitert til en lege på røntgen. Vi kom dit og han åpnet døren i en slåbråk og ullue. Vi satte oss i det iskalde rommet og han slo på TVn :-) Det var så fjernt fra hva man gjør hjemme! Mye snacks ble servert, og jeg vet nå av erfaring at det alltid kommer en varmrett senere. Maten var imidlertid eksemplarisk, men konen spiste på kjøkkenet!

Nepal sliter for tiden med en bensinkrise siden tre uker. Normalt kjøper det statlige bensinselskapet bensin og diesel fra India. Men, bensinen må også betales hvilket  Nepal Oil Company ikke har gjort. Derfor har India sagt at det blir ikke noe mer bensin før betaling har kommet.  Følgen er at køene er kilometer lange til de stasjoner som fremdeles  har bensin. Taxisjåføren som kjørte oss til Nagarkoth på nyttårsaften, fortalte han hadde stått seks timer i kø!  Ikke noe ser ut å skje på regeringsnivå. Ryktene sier at det skulle løse seg over helgen, men det er som sagt bare rykter :-) Ikke noe har skjedd ognå er det onsdag. Bensinen koster ca. 8 Nkr, hvilket ikke er billig i dette landet. Til sammenligning betalte vi 1100 kr da vi inviterte kolleger med familie på restaurang, totalt 11 personer. Da inngikk det blant annet forretter, hovedretter, drinker, 4 pils, 12 wiskey (singel malt) mm.

Julen har ellers vært deilig! Fri hele tre uker (innarbeidet, helgefri og ferie hvis noen lurer :-) Gard og Sondre kom på juleferie  hit 20 desember og drog hjem i går. Mye seightseing og julen ble feiret i Pokhara som er fantastisk nydelig. Flere 8000 meters topper å se fra hotelrommet. Phokhara besøket ble fantastisk pga all guiding og “hospitality” som vi ble vist av Dr. Gophi og Sarendra. Det var det guiding fra morgen til kveld med både middager og luncher. Guttene tok også paragliding, hvilket vi faktiskt  kommer å gjøre ved neste besøk der.

Driving microbus in a Toyota HiAce. Totally 27 passengers.

Boudhna budhist tempel

Machupushari "The Fishtail" early morning sunrise

Gard is paragliding in Phokara

Phokara

Lunch in Dr Gopis home

Etter Pokhara tok vi en buss ned til Chitwan, ved den Indiske grensen. Chitwan er en nasjonalpark og vi bodde på Island Jungel resort på en øy. På øyen fantes det totalt fire tigere og et ukjent antall neshorn, bjørn, krokodiller etc. Det ble mye jungel, både på elefantrygg og til beins. Mye spennende der vi til fots blant annet så fersk tiger skit og spor etter polleth bjørn, som er det mest agressive dyret i Chitwan . Det var selvfølgeig ikke noen grunn til å bli redd, da de to guidene hadde med seg hversin bambustokk :-) Tidligere hadde de lov å bære kniv! Godt vi var i trygge hender!

Phokara bus station early in the morning.

Early morning elephant ride

Bussturene i Nepal er også meget spennende. Fjelloverganger med bratte stup og mye tung trafikk. Alle hasardiøse omkjøringene er svært spesielle.

Nyttårsaften ble feiret i Nagarkhot på 2200 meters høyde. Der er det utsikt over mange av 8000 meters toppene. Morsomt var det å treffe en til “viting” som i tillegg var fra Sverige. Han hadde vunnet 10 miljoner i Lotto for tre måneder siden, og hadde tatt seg fri et år fra sin stilling som sykepleier. Han hadde bestemt seg for å bruke fem miljoner på Nepal, i forskjellige prosjekter. Siden tidligere hadde han mer eller minde adoptert en gutt som hadde narkoproblem. Ravi var nå manager for en resort nede i Chitwan.

View from Nagarkhot

New Years Eve in Nagarkhot

Foruten bensinkris er det strømkrise her! Lite strøm å oppbringe i dette landet som har fantastiske ressurser hva det gjelder elver. Noen større kraftverk blir ferdige om noen år, blant annet med norsk bistand. For å klare vinteren har India gått inn og lovet en del strømforsyning. Imidlertid så hjelper ikke dette, så det kjøres strømrasjonering for tiden. I romjulen ble det innført 10 timers strømstans i Kathmandu. I dag er det f.eks. Ikke noen strøm mellom kl. 9-14 og mellom kl. 17-22. Regeringen har også truet med en utøkning til 16 timers strømstand per dygn! Vi har fått innstallert UPS, så vi har lys i noen rom samt strøm til routeren.

Nede i gata er det store protester for tiden.  Det pågår en del veibyggeprosjekt i Kathmandu, der man skal bredde gatene. Helt nødvendig, men det rammer  en del folk. Her nede i Lazimpath ble folk fortalt for 37 år siden(!!!) at veien skulle breddes.  Det kommer man altså å gjøre nå. Det betyr at mange må rive deler av husene sine, der de ofte har en butikk. Følgen er banda (streiker) der alle stenger sine butikker og også ralley (demonstrasjoner).

Vinteren er kald i Nepal, mye pga dårlig isolerte hus og strømransonering. 100% luftfuktighet på morgenen og kvelden gjør det ikke bedre. Faktisk så kjennes klærne fuktige når man tar dem på seg på morgenen! Jorunn gjennomfører noen morgenritualer for å motvirke dette. Vi skal imidlertid ikke klage da vi har to gassbrennere og ofte varmt vann. Det har normalt ikke befolkningen her. Ellers  så registrer jeg at det var en måned siden jeg skrev forrige blogginnlegg. Det må bare bety at vi er akklimatisert og synes at alt det rare er helt normalt :-)

Jeg oppdaget for noen dager siden at min artikkel om Japanturen i mars ifm Fukushima ulykken var publisert. Er noen interessert finnes den på http://project.vbook.no/project.asp?version_id=891&page=14

Hvordan jeg printer ut en fil…

Å fortelle hvordan jeg tar en utskrift høres neppe så morsomt ut! Imidlertid er en utskrift av en fil (nesten) en halv dags jobb! Først må jeg ha en virusfri minnepinne for å kopiere filen fra min laptop over til minnepinnen.  Akkurat nå har jeg virus på tre av mine fem minnepinner. Forklaring følger senere. Deretter låser jeg meg inn på et kjølerom for MRn der den eneste fungerende printeren står. Der er det bikjekallt! Først må jeg ordne papir. Det er slike listepapir, som sitter ihop i lange rekker. Dere husker dem som mates frem med to hjul, og har små hull på hver side for å få det til? Såå…  fjerner jeg disse rimsene med hull, deretter må jeg rive av ett og ett papir, for å siden legge dem i printeren. Det finnes 4-5 printere på avdelingen, men det er bare denne som fungerer. Deretter stopper jeg inn minnepinnen og printer ut. Det pleier å gå noenlunda bra, men disse papirene er ikke nøyaktig A4 så det blir litt krøll. Etter å ha hatt minnepinnen i den PCn, er det full av virus. Den PCn er nemlig ikke koblet til internet og kan da følgelig ikke oppdatere sitt virusprogram. For å slette viruset må jeg låse meg inn på et annet kontor, som ligger helt i andre enden av avdelingen. Der er avdelingens eneste PC med internett. Den får imidlertid glatt rensket minnepinnene.

Her er dagens fangst for en av USB stikkene.

Det finnes også andre ting som gjør det litt vanskeligere her. Røntgenutstyret går i stykker uten at det finnes reservedeler. Kompresjonsplaten på mammoen knakk for to uker siden. De sa at de skulle bestille en ny, men at det kunne ta mer enn måneder før innkjøpsanmodningen hadde behandlets. Det er mange avdelinger og sjefer som skal godkjenne en slik bestilling, og det er ondt om penger. Jeg skrev da en mail til Hologic, hvilket er den Amerikanske produsenten, forklarte situasjonen og bad om at de skulle donere en kompresjonsplate. Fikk svar med en gang, og to plater er nå på vei! Nå er det bare byråkratien ved å hente den fra tollen som forsinker det hele.

Privat røntgenlab.

Hva er da ellers annerledes her? Jo, når man skal betale med kort i en butikk (det er de færreste som tar kort, bare store supermarked), der deles ofte èn kortleser mellom mange kasser. Om det oppstår kontakt med betalingsterminalen, må man taste inn PIN koden, presis som hjemme! Forskjellen er imidlertid at hjemme så er PIN tastingen en ytterst privat sak. Her blir det samling ved terminalen og gjerne 4-5 personer av personallet som overvåker hendelsen med tasting av PIN kod. De er ekstremt nysgjerrige her, men hele situasjonen er bare sjarmerende :-) Når PIN koden er tastet og kvittoen har kommet ut, blir man også bedt om å signere en kvittering. Jeg har sluttet å diskutere dette, og signerer for enkelthetens skyld!

 

På den andre siden er livet nokså lett her! Blir man syk så går man bare ut og kjøper antibiotika, sterk hostesaft  eller hva annet det måtte være uten resept. Det er bare å forklare hva man (tror?) man lider av :-) Det er flust med apotek i nabolaget, og de har åpent til 10 på kvelden. Ikke snakk om å dra ned på det kveldsåpne apoteket på Majorstua i Oslo :-) Lunch spiser vi ute. Det kryr av billige sjapper som serverer bra mat utenfor sykehuset. Middag likeså! Curry, tandoori, sushi… det meste finnes på gata mindre enn fem minutter vekk. I tillegg skjer det så mye hele tiden. Trafikken er fascinerende, det er utrolig hva som er mulig å frakte på en sykkel eller motorsykkel. I tillegg alle fargerike mennesker. Jeg tror vi kommer å kjede oss ihel når vi kommer hjem :-(

Kina markedet nedenfor Asan er helt utrolig! Der selges alt for en billig penge. Non-branded elektrisk utstyr uten noen som helst firmalogo, selges for en slikk og ingenting. Mye av tingene er produsert i en garasje eller en minifabrikk i Kina. Briller f.eks. kjøpes pr. kilo. ikke pr. stykk ved Kinesiske grensen. Vi har kjøpt brødrister og elektriske laken på Kinamarkeden. Ikke noe IEC standard direkte, og er vi heldige så holder det så lenge vi er her. Jeg har også tenkt å kikke etter noen grell julebelysning på Kina markedet som vi skal ha på terrassen. Det blir nok en diskusjon med Jorunn, men håper Gard og Sondre støtter meg.

På tale om jul så kan jeg ikke kjenne den minste julestemningen. Første desember og >+20 grader på dagene. Det er kun de store julestjerne trærne som minner noe om julen.

Vi lurer på om vi begynner å bli akklimatisert?? På vei fra jobb i dag var det en “hviting” som jogget forbi oss. Han hadde to hunder i bånd og var kledd i t-shirt og SHORTS! Hadde jeg hatt kameran så hadde jeg nok tatt et bilde :-) Vi oppdaget da at det som annerledes faktisk er nokså normalt! Morsomt var det å se når han sprang forbi alle de ulike løshundenes revir. Han fikk virkeligen fart på seg da!

Går denne bussen til Gokarna?

Ja, jeg greier faktisk å si det på Nepalsk :-) Turen i dag skulle som sagt gå til Gokarna. Det var planlagt siden noen dager,  i tillegg fikk vi vite hos skredderen i formiddag at det skulle være en matfestival der i dag. Formiddagen gikk med til å hente noen bukser hos skredderen samt å handle innn en del ting vi trengte. Jorunn skulle prøve kåpen, men fikk beskjed om å komme tilbake i kveld.

 

Vi tok en tuk-tuk opp til Maharagunj, der vi byttet til en mikrobuss. Det er disse Hiacene som kjører som biltyver. I tillegg er de helt fullstoppet med folk. Morsomt og folkelig synes jeg i alle fall at det er! Jorunn er mindre begeistret, da det er lett å bli bilsyk i dem. Etter en stund på ringveien blir vi stoppet av politiet. Sjåføren kranglet med politiet, men alle tok det helt med ro. Dette var imidlertid rett utenfor en hønsfarm, så alle satt å holdt seg for nesen. Etter et kvarter så skjønner vi at sjåføren ikke har noe førerkort så turen ble ikke lengre, i hvert fall ikke med den mikrobussen. At mange av mikrobuss sjåførene ikke har førerkort, er det flere som har fortalt oss. Kjøre som biltyver kan de iallefall.  Ut på gata for å se etteren ny buss. Det tok ikke mange minutter, og vi var straks på vei mot vårt mål igjen.

Hit men ikke lengre!

Imidlertid tok vi bussen litt for langt. Havnet i Gokarna by, i stedet for resorten. Imidlertid var det et svært fredelig sted med et flott tempel. Noen unge jenter prøvde med glød å få oss som tilhengere av Shiva. I følge Lonely Planet ble tempelet funnet på 1400 tallet, og restaurering ble for noen år siden gjennomført med internasjonale midler. 16 yngre jenter ble opplært til å rengjøre treskæringen i tempelet. Et mye tidsødende arbeid, da det tok to dager for en jente å rengjøre et areal på 30×30 cm. Trass vi kom feil var det morsomt å se tempelet. Et fantastisk tre som gjennom mange år hadde helt tatt overtaket på et lite hus.

 

Vi gikk en sti på utsiden av Gokarna reservation forrest. Den tidligere kongen hadde forhindret hoggst i parken, fordi det skulle være en reservepark for hans personlige jaktturer. Etter 30 minutter kom vi frem til matfestivalen. Mat fra mange land, og vi rakk med lunch fra både Ryssland, Korea og Japan i løpet av en time. Veldig god mat og høy stemning. I morgen er det første advent og det er 25 grader i solen! Utrolig

Mette og fornøyde bestemte vi oss for å ta en taxi hjem.

Fler bilder kan sees i novembergalleriet!

Malai pani sanchhai chha!

Jada, jeg har det bra, men det går litt tregt med å lære seg Nepalsk.

Oj, vi  har fått en invitasjon til et Nepalsk bryllup! Det var broren til en kollega som skulle gifte seg. Invitasjonskortet fikk vi på en onsdag og bryllupet var neste mandag og tirsdag. Akkurat… to dager! I Norge hadde man nok vært nødt å sende kortet flere måneder i forveien, men det trengs ikke her. Noen dager i forveien er mer enn nok! Hjemme er jeg pinlig avhengig av min kalender på mobilen og at den er synket mot Outlook. Eneste gangen jeg har brukt kalenderen her i Nepal, var da jeg skulle notere flytidene til Dubai! Det forteller litt om hverdagslivet og samfunnet her :-)

 

Mandagen kom og vi stilte finkledde, sammen med 30-40 andre, i brudgommens hjem litt før klokken 9 på morgonen. En orkester (Field band som Maria hadde kalt det) på 11 mann var oppstilt, å de begynte straks å spille. Det var litt morsomt å se på, de spilte mer vesterlandsk musikk. Mindte litt om den begravelsesmarsjen i New Orleanse som er med i en James Bond film. Men kanskje også litt om de skramleorkestene man kan høre på morgonen på 17. mai! Sjefen spilte klarinett og de andre klemte til for allt de hadde i refrengen. Jeg misstenker at han til tider ble litt irritert på sine til dels umusikalske venner. Minstemann (hadde sikkert blitt kalt rævedilter i Bergen) spilte kastanjetter i alt for store skor.

 

Det ble servet snacks, mat og drikke og vi ble der frem til 12 tiden. Vi fikk en tikka blandet med ris i pannen og en pose med nøtter og søtsaker før vi forlot hjemmet. Orkesteret stilte opp på gaten med alle gjester bak seg. Deretter gikk vi i et langt tog rundt hele bydelen til full musikk. Deretter gikk det tilbake til huset med videre transport til brudens hjem. I brudens bydel gikk vi pånytt i et langt tog med korpset fremst. Brudens slekt hadde leid et lokal, der vi ble traktert med mer snacks og drikke. Orkesteret spilte selvfølgelig også, og det begynte å kjennes i hodet. Klarinett… dunk-dunk-dunk åsså noen sekunder med blås fra fire horn. Deretter klarinett… dunk-dunk-dunk igjen.

 

Bruden satt inne i lokalet omgitt av en skokk med nære venninner, brudgommen satt utenfor med  sine venner. Hun kikkett hele tiden ned i gulvet og så akkurat så skamfull ut som de skal gjøre når det er et arrangert giftemål. Lunch ble servert og deretter begynte sermoniene. En prest i ulltrøjje ankom bak på en motorsykkel. Det var mye hokus-pokus med slenging av ris i alle hold og kanter, ofring av frukter og annet og telling av nøtter. Det var i alle fall det som det så ut som. Bruden fikk nøtter i hendene som hun siden la i en bolle som en veninne la til siden. Ulike røkelser ble tent og vann farget med rødt pulver ble også slengt omkring. Mot slutten da hennes foreldrer også deltok i sermonien begynte hun å grine. Skikkelig hulking! Jeg kan skjønne det! Hun skal gifte seg med en kar hun bare har møtt en gang. Hun skal flytte hjemmefra og inn i en ny familie, der det er en annen sjef. Dvs hun skal flytte inn til brudgommen som bor med sin mor, bror, brorens kone og deres datter. Vigselen drog ut i tid. men til slutt kunne bruden føres hjem i den pyntede bilen fulgt av en lang kortesje med biler og motorsykler. Vel tilbake igjen var det mørkt og orkesteret begynte å spille ute på gaten med alle naboer tilstede. Kvinnene i brudgommens slekt, som ikke hadde vært med til brudens hjem, danset på gaten for å vise at de var glade for at bruden hadde ankommet. Mer sermonier samt snacks, mat og drikke ble fortært før vi drog hjem kl. 20, 11 timer etter at vi kom dit, med magen full av god mat, nepalsk whisky og hode fylt av mye nye inntrykk

 

Alt dette var bare første dagen. Klokken 10 neste formiddag var vi invitert til lunch med nærmeste slekt og venner. Ja, vi ble oppgradert til den ærefulle statusen “close friends” så vi kunne bli med. Dette var brudens slekt sin dag. Hele brudens slekt kom for å se at det gikk bra med bruden. I tillegg hadde de med mat, frukt og mye annet. Mye sermonier da også, men brudgummens med slekt var her bare statister, også oss. Mer whisky og snacks. Gledelig var det å se at bruden smilte! Etter tre timer bar det hjem i gjen for å skifte klær å puste ut litt. Klokken fem ble vi hentet igjen til det store bryllupspartyet. 670 inviterte  gjester i et stort festlokale. Flott opplegg! Bruden og brudgummen satt i kongestoler og mottok presanger. Siden vi var invitert av brudgommens familie så hadde vi kun med en presang til bruden. Jorunn kommenterte til en Nepalesisk dame at det var hyggelig at bruden ikke gråt noe mer. Da fikk hun til svar “vi alle grått i våre bryllup”. Mye folk og hyggelig stemning, hjem kl. 21.

 

Mandagen og tirsdagen kan oppsummeres med mye mat, underholdning, nye hyggelige venner, en fantastisk kulturell opplevelse og ikke minst to litt uvanlige arbeidsdager!

 

BTW… Synd at vi var så opptatt disse dagene og at vi ikke kunne rydde plass i kalenderen for å treffe Håkon her i Nepal :-(

To, fir og seksbeninger

Dyr er det mye av her. Løshunder er allerede nevnt i tidligere blogginnlegg (“Alle våre hunder“). Kakkerlaker har jeg ikke nevnt, men vi slengte ut en fet rakkere som prøvde å ta seg inn gjennom terassedøren for noen uker siden. Siden har vi heldigvis ikke sett noe til ham. Rotter i sykehusgangene har vi blitt advart  for, men har ikke sett noen foreløpig. Den eneste rotten vi har sett var på en Thailandsk restaurang. To duer har jeg også jaget ut av kontoret, før vi klarte å stenge vinduet. Vi føler oss beæret som har eget kontor, da 3 professorer på Radiologisk avd. deler et lite kontor uten pc og internet.

For noen dager siden lå det en ku i hagen. Vi fulgte med han i noen timer, hellig som den er.  Først var den nokså oppmerksom på hva som skjedde runtomkring seg. En time senere lå den pladask på ryggen og ble oppvartet av et ti-talls fugler. Om det var lopper eller annet de fant vites ikke, men kuen koste seg.

En annen ku som var ute på farlig oppdrag så vi i går morges. Den prøvde å krysse trafikken midt i morgen rushen. Man kan lure hvem det var mest farligst for? Kuen eller bilførere/motorsyklister? Å ta ihjel en ku kan gi to års fengsel, hvilket gjør at jeg holder en knapp på at det var farligere for bilførerne og motorsyklistene!

En ku på farleg ferd i morgenrushen.

En ku på farleg ferd i morgenrushen.

I dag ble forbauselsen større når vi så en hjort i bånd nede i hagen. En mann satt og holdt den samtidig som han prøvde å mate den. På ettermiddagen ropte landlorden og lurte på om jeg ville se den. Den satt i et bur og så vettskremt ut! Hjorten var fem måneder gammel og han hadde fått den av en kamerat som hadde fanget den i Shivapuri (se tidligere blogg “15 years in prison“). Jeg spurte om det var pet eller food, men skjønte ikke helt hva han svarte. Får bare håpe at de ulike vakthundene ikke skremmer vettet av den! Adrenalin i kjøttet kan jo som kjent gi en bismak i kjøttet!

En hjort i hagen!!!

En hjort i hagen!!!

Ellers så har vinteren kommet! Det merkes ikke på at det blir så mye kaldere, men mer på litt hyppigere strømavbrudd. Vinteren er strømavbruddssesong sies det, og det er akkurat nå det andre i dag. Jaja… det er jo koselig med stearinlys da og i tillegg har vi fått en gass heater!

Dagens andre strømavbrudd :-(

Dagens andre strømavbrudd :-(

Kommunikasjon i ulike former

Kommunikasjon er så mangt og mye, kanskje spesielt her i Nepal? Når vi kom hit i begynnelsen av oktober var det knapt en turist å se her. Vi kunne t.o.m. gå omkring i Thamel uten å se en eneste hviting. I dag er det helt annerledes! I Thamel kryr det av turister. Det er vanlige backpackere, pensjonist backpackere, mødrer med halvvoksne døtrer på sitt livs tur, kule typer som vil være kule, ancient hippies som vil drømme tilbake til gode gamle tider og ordinære trekking turister .

Fotografering av barn!

Fotografering av barn! Det beste er å se sitt eget bilde synes de.

Språket er vanskelig, spesielt hvis man ikke er Nepaleser eller Indier da. Ja, Nepali er nokså likt Hindi, sies det…  Lonely Planet hevder at “Peace Corps and other aid workers pick up a working knowledge of the language very quickly”.  Det gjenstår  å se! Man snur virkeligen på setningene her. “Tapaiko nam ke ho?” Det er ord for ord “Ditt navn hva er?”  Det vanskeligste er alle pronomen. For “you” finnes det ulike pronomen, avhengig av hvor på rangskalaen de befinner seg. Hajur brukes for guder, konger, presidenter etc. “Tapai” er den formelle måten å tilsnakke folk på. “Timi” er gangbart mellom venner og familie og tilslutt “ta” sier man til dem  som man ikke har respekt for. Et pussig forhold er at 95% av mennene snakker til sine koner med “ta”!

I torsdags fikk vi besøk fra Kolkata (Calcutta). To neonatal intensivsykepleiere som vi traff på Hadelandkurset kom på besøk. Kristin og Rita jobber på en nyfødt avdeling i Kolkata (Calcutta) i 6 måneder. Vi fant rask tonen på Hadelandkurset, og bestemte oss for å hilse på hverandre. De er her nå og vi besøker dem i Kolkata i februar/mars. Vi har hatt fri to dager og guidet dem runt. Meget hyggelig å ha besøk!

Kristin og Rita ble tatt imot på tradisjonelt vis med kata og blomsterkranser.

Dette var allikevel en litt avsporing igjen! Vi skulle hente dem på flyplassen torsdag ettermiddag. Flyet landet  15:15 og det var vel omtrent når vi var derute også. Tiden gikk uten at de kom ut av tollen. Jeg tenkte at det er helt normalt, fordi det er mye turister og køen for VISA søknader er lang.

Å vente i to timer er ikke noe problem. Det er såååå mye å se på! En morsom ting jeg har sett flere ganger (men ikke klart å fotografere ennå), er når det skal tas gruppebilder av personer. Hvis det er en gruppe på 10 personer så fisker rask halvdelen av dem opp en mobiltelefon som de later at de snakker i når bildet tas. Det er meget underholdende å se på!

En annen sak som vi opplever er at det er utrolig mange som kjøper en LCD 32 tommers TV i India, Dubai eller noe annet land. Disse TVene sjekkes inn som vanleg baggasje på flyet! Masse tau rundt og en stor adresselapp. Hadde noen turt å sende en LCD TV fra Oslo til Tromsø???

Turen til og fra flyplassen kan sammenlignes med en taxitur på Rallarveien, i en bil uten støttdempere. Støttdempere har de selvfølgelig, men de fleste er totalt utslitt. Jeg så forresten en forelder med barnevogn i går! Det var den første og eneste jeg har sett ila 6 uker. Barnevogner er som kjent ikke så praktisk på Rallarveien.

En annen ting som er morsomt å se på flyplassen, er når buddhistiske munker hiver opp en iPhone fra lommen! Ok, kan være at det er noen av de billige Kinesiske piratkopiene som de selger nedenfor Asan market, men i alle fall… litt rart ser det ut.

Fest for menn! Her ble vi invitert på mat.

Å gå nede i Thamel når det er så mye turister kan være litt masete. Alle har lyst å selge. Hvis man spør om prisen på noe, eller viser interesse for en produkt, så spør de selvfølgelig om man ikke skal kjøpe det. Hvis man sier nei, men også at produkten var fin, skjønner de ikke overhode hvorfor man ikke kjøper det.

Sari marked nede ved Asan.

Beste kommentare utenfor en butikk i går var “spend your money here!”.

BTW… fler bilder finnes i galleriet under november!

Så fikk Jorunn endelig sin is!

Men vi måtte helt til Dubai før hun turte å kjøpe en. I Nepal er det vanskelig å stole på isen, fordi det er usikkert på hvor mange grader det er i isboksen. I tillegg går strømmen titt som tett, så hvor manger ganger som isen har smeltet er ikke så godt å vite?

Vi hadde alltså slått til på et festivaltilbud med fire dager og tre netter i Dubai. Dette var en litt uvanlig tur, da vi aldri har hatt inkludert halvdagsturer og kveldsturer med middag på båt og ørkentur med BBQ i noen reise før. Det kjendes som vi var skikkelige turister.

Lørdag morgen skulle vi dra.  Fru Sing, hyresverten vår, kom springende å sa at vi måtte vente noen minutter. Etter en kort stund kom hun tilbake med blomsterkranser, rødt fargepulver i en liten bolle og seks bananer. Jeg trur hun liker oss!!! Vi fikk hver sin krans samt en tika i pannen. Dette ville gi lykke og en sikker tur, mente hun. Bananene tror jeg ikke hadde noen slik funksjon, men at de mer var ment som niste. Noen timer senere, når vi satt på flighten fra Air Arabia i våre blomsterkranser og den røde tikan og ventet på take off, ble vi ytterligere betrygget om at dette skulle gå bra. Ut av høytalerne gjallet muslimske bønnerop “Allah Akbhar, Allah Akbar…” Vi var i dobbelt trygge hender.

 

I Kathmandu praiet vi  en drosje på gaten som kjørte oss til Tribhuvan Airport.Turen gikk i smale smau, med både hunder, kyr og gjeiter mitt i veien. Slalomkjøring og et tutende hele tiden, dvs. helt normalt som vi har begynt å se det.  Retroprospektivt ble denne turen nokså surrealistisk, dvs. etter at vi ankom Dubai noen timer senere.  I den luxeriøse bilen fra flyplassen i Dubai var det en helt annen verden. Femfelts motorvei, stille trafikk, rette køer, disiplinert og forsiktig og nesten bare nye store biler å se.

 

Av alle som bor her, er det kun ca. 30 % som er medborgere. Resten er rekruterte gjestearbeidere fra India, Bangladesh, Nepal etc. De har null rettigheter og kan sendes hjem på dagen, men er de snille  så tjener de forholdsvis bra sammenlignet med hjemme. Byggningsarbeidere jobber 12 timer per dag 6 dager i uken. Lønnen er 300 $ i måneden, men da har de i tillegg gratis boende, mat og transport jobb-boende. Dette kan de lett forsørge en stor familie hjemme. Sjeiken i Dubai eier all mark og er rik som et troll. Det hadde vel hvert rart om han som i tillegg er konge og bestemmer allt, ikke skulle få byggelov for alle sine prosjekter.  Det går faktisk ikke å kjøpe en leilighet i Dubai, unntaket er de kunstige øyene som bygges ute i havet, men der kan jo folk flest heller ikke kjøpe pga prisen. Bare slike som Tiger Woods.

Noter tennisbanen!Noter tennisbanen!

Noter tennisbanen!

Dette var nesten en ennå større forskjell  enn å komme fra Norge til Kathmandu. Nepal er svært annerledes, men det er Dubai også. Her koster f.eks. bensinen 2.50 kr, mens vann koster 3.90 kr! Cola er forøvrig like dyr/billig (stryk det du synes) som bensin. På tal om drikker så er den pressede juicen fantastisk god og billig. Man ser også ut å tenke en del kvalitetssikring her. På alle busser og lastebiler står det er skilt bakpå “Do you think I’m driving safe enough? If not, please call this number xxxxxxxxxxx” (jeg lurer på hvem som svarer hvis man ringer?). Hååå… Det skulle tatt seg ut i Kathmandu! På andre siden skal man være forsiktig som fotgjenger her. Her presser man seg ikke ut mellom bilene, og tvinger dem å sakte ned eller svinge for en, som man gjør i Kathmandu. I Dubai hadde de nok meiet ned en da.

Verdens høyeste bygging

Første kvelden kan sammenfattes med middag på en indisk som hadde en fantastisk god tandoori samt lamcurry. På den 10 minutter korte veien hjem kl. 22:30 noterte jeg meg fem frisører som hadde åpent, og alle hadde kunder. For ordens skyld så nevner jeg at det kun var herrefrisører vi så. Damene sliter vel kanskje noe mer her i dette landet, men helt sikkert ikke like mye som i enkelte naboland. I tillegg må man passe på! Det er ikke akseptert å gå og holde en jente i hånden. Litt rart kan det synes, da det er helt akseptert at to voksne menn kan gå å holde hverandre om skuldrene!

Søndagen begynte med at jeg ble våt om føttene når jeg gikk inn på badet. Lekkasje! Jeg er ikke den mest kresne da det gjelder hotelrom, som en gitt kollega :-) , men dette syntes vi var under minimumskravene. En klage ble behørig levert, som resulterte i en oppgradering fra femte til sjette etasje.

Turister som vi var, så skulle vi ble hentet til halvdags seightseing mellom kl. 9 og 9:30. Ti på ni satt vi i resepsjonen. Etter en halvtime gikk vi ut på gaten, og kl. 10 gikk jeg inn i resepsjonen igjen. Jeg bad de ringe å høre hva som skjedde. Han fikk beskjed om at han skulle bli oppringt ila fem minutter, hvilket gjorte at jeg gikk ut på gaten igjen. Jeg satt å lurte på hva fem minutter i Dubai betyr? I Nepal vet jeg at fem minutter kan være betydelig mer! I løpet av mine tanker så kommer han ut igjen å forteller at han har fått beskjed om at vi blir opplukket ila fem minutter. Og mye riktig! Etter noen minutter kommer en svart Landrover med sotetede vinduer. Ut hopper en kar som spør om jeg heter Nils, hvoretter vi hopper inn i bilen. Han forklarer at de skulle hente en gruppe på 20 personer på et hotel. De var ikke ferdige med frokosten, og hadde heller ikke noen hast med å bli ferdige. Derfor hadde de fått ventet i mer enn en halvtime på dem. Jeg spurte om hvilken nasjonalitet de var, og han sa indier. Så forskjellige kulturer kan være!

Såå… dagen gikk med til et museum, verdens høyeste bygging, den kunstige så kallede Palmen, verdens eneste 7-stjernes hotell Burj Al Arab og mye mer. Skyskraper kan de i hvert fall bygge her. Burj Al Arab har visstnok 391 suiter, restaurang “under”  vannet med en glassvegg mot havet, verdens nest dyreste cocktail  som koster 7000 kr, og er visst bare bestilt to ganger foreløbig. Det var en Amerikaner som bestilte den, drakk den opp og bestilte deretter en ny. Verdens dyreste cocktail finnes også på dette hotellet, men den er det foreløbig ikke noen som har bestilt. Hvis du lurer på å bestille rom der, så kan det være lurt å gjøre det et år i forveien, å bestill gjerne noen av de enklere rommene, da de bare koster 19 000 kr per natt.

 

Vi fikk sitte å vente uvanlig lenge på pick-up til søndagens båttur med middag. For å få tiden å gå foretok jeg en liten pilot survey. Jeg har draftet et abstrakt under.

———————————————————————————————————

Noen hevder at kvinnene er mer usynlige i enkelte arabland. For å teste det utsagnet ble det utført en liten pilottundersøkelse.

Alle mennesker som passerte et gitt punkt ila en 40 minutters periode en søndag kveld, på en av hovedgatene i Dubai ble tatt med i materialet. Disse ble fordelt på respektive kjønn. Barn som ble båret eller holdt voksne i hånden ble ekskludert.

Det ble totalt notert 266 personer, hvorav 36 kvinner (13.5 %) og 230 menn (86.5 %) (tabell 1).

Tabell 1: Antall kvinner og menn som gikk forbi på gaten.

Den store overvekten menn skyldes sannsynligvis at det pågår en for oss ukjent festival med mange butikktilbud. Derfor er det antatt at disse mennene er ute å kjøper smycker til sine koner.

——————————————————————————————————-

Jeg er noe usikker på tolkningen av resultatene, så er det noen som har kommentarer eller andre forslag; kom gjerne med det!

Barberen i Lazimpat

Et av minnene fra da jeg var i Nepal for 25 år siden, er et besøk hos  barberer. Etter grundig barbering var jeg myk som et lite barn i ansiktet, og forble det i flere dager. Det var en fantastisk følelse!

På vei hjem fra byen i dag stakk vi inom en frisør i Lazimpat. Lazimpat er nabobydelen til Panipokhari der vi bor. Selve salongen hadde nok blitt betraktet som en bule hvis det hadde vært servering der, men det var det ikke. Salongen var ikke mer enn 4 m2, og det var fire stoler der. Jeg bestilte klipping og barbering og Jorunn ble bedt om å sitte ned i en stol. For å få litt privatliv drog de for et gardin mot fortauet. Hvis ikke har man garantert en gjeng med skuelystne som usjenert står å kikker på en.  Man kjenner seg da litt som i den historien “Det kom en neger til byn”. Jeg var litt nysgjerrig på hva de skulle kunne få til på dette stedet, men det viste seg kjapt at vi hadde med en proff å gjøre. Ikke bare var han frisør og barberer, men han hadde også fint klart seg som kiroprakter. Kansje han var en kombinert kiroprakter og frisør, fordi kiroprakter er vel neppe en beskyttet titel i Nepal?

Først fikk jeg bomull i ørene. Jeg tror at det var fordi at klippelydene kan være høye i blandt. Jeg kan i hvert fall ikke se noen annen grunn! Deretter ble det klipping som ble avsluttet med en nøye kantklipping med barberkniv. Selve barberingen er en ritual. Først en olje som nøye blir massert inn i skjegget. Deretter barberskummet som også blir nøye massert inn. En innledende runde med barberkniven ble etterfulgt av en ny runde med skum og barbering. Etter det var ferdig var det på med nye oljer, i både ansikt og hårbunn, og en nøye hodebunns- og ansiktsmassage startet. Hårbunnen spesielt, men også tinninger og øyner. Neste gang skal jeg ikke ha en snus under leppen! Dette pågikk i ti minutter, før jeg fikk endre stilling for massage av ryggen. Det var ikke bare en vanleg ryggmassage, men han tok også noen skikkelige spenngrep på forskjellige steder for å mykne opp.

En drøy time senere kom jeg ut på fortauet igjen, med en nesten ny identitet. Solen skinner og jeg er 40 kr fattigere.

Happy Tihar!

Så var det Nepalske nyåret her, den nest største høytiden etter Dasain som var for to uker siden. Tihar innholder flere elementer. I mandags ble kråkene hyllet, pga at de har en rolle i forbindelse med døden. I tirsdags var det hundenes tur og i går kyrnes. Forbauselsen var stor når vi gikk på jobb i går! Alle løshunder var pyntet med en rød tika med ris i pannen og blomsterkranser runt halsen.

 

I dag virker det å være litt dagen derpå! Våknet først kl. 7, til stillhet. Til og med nabobikja virket å sove og trafikken var uvanlig rolig. Helligdag igjen, som dere skjønner, helt frem til lørdag. Jeg ser at det kan virke som om det er mye fri ifm alle disse festivalene, men nå drøyer det nok en stund til neste.

Assan market

Assan market

I sentrum i går, og spesielt nede ved Assan market, var det helt tykt med folk som skulle gjøre sine innkjøp før helgen. Alle mulige godsaker, fargepulver og presanger. Fargepulvret går med til å pynte utenfor huset. Alle rengjør sine hus grundig og deretter lager de utsmykkinger med blomster og en blandning av rødt fargepulver og koskit. Fra utsmykkingen lager man en streng med denne fargeblandningen inn i huset. Det er for å lokke gudinnen Laxmi Puja å komme inn i huset. Hun er gudinnen for velstand og rikdom. For å ytterligere lokke henne, pynter man husene med en masse lys, hvilket er utrolig vakkert på kvelden. Hele vårt hus bugner av lys i ulike farger. Huseieren fortalte at det var omkringreisende indier som leide ut og arrangerte lysene. Han hadde betalt 1000 rupies for tre dager, hvilket motsvarer ca. 75 kroner.

 

Huset vårt

Huset vårt

I anleding av Tihar var vi invitert til hyresverten på middag i går kveld. Hun styrte på med maten hele dagen, og fortalte oss at det ble litt ekstra styr nå, da hun ikke hadde så mange assistenter hjemme (bør kanskje leses som tjenere?). Klokken 19:45 gikk vi ned og ble vist inn i et av rommene. Jeg drakk en pils, Jorunn et glass vin og vertskapet hversitt glas brus. Vi ble servet ulike nøtter, tandoorikylling og momos. Tandoorikyllingen var den desidert beste jeg har spist. Momos er en meget typisk Nepalsk nasjonalrett. Vi spiser det forvørig flere ganger per uke til lunch. Momos kan inholde forskjellige ting, men geit, kylling og vegetar er de vanligste. Man lager en kjøttdeig som blandes med ulike krydder. Deretter legges det inn i et paket, stort som en kjøttbolle omtrent, og dampkokes. Momos kan spises steamet eller så kan de friteres etterpå. Vertene er svært hyggelige, spesielt Mrs. Sing, hun snakker som en foss. De sier de er så lykkelige får å ha oss her. Jorunn skal få stoff til en Punjabi drakt og hun har også lovet å ha matlagingskurs for oss. I hvert fall ble vi sittende der frem mot 22:30 tiden, og var egentlig nokså trøtte. Mrs. Sing støket på ute i kjøkkenet og vi begynte å snakke om at vi skulle gå hjem. Da kommer hun inn og sier at middagen er servert! Hvaaaa… dinner nå?? Vi begynte å lure på om vi hadde gjort noe gaern’t! F.eks. at jeg hadde en skvett igjen i ølglasset, og at det var det de satt å ventet på. Inn i et nytt rom der middagen var servert. Ris, mer tandoorikylling, Dal (linser), geitekjøtt, en grønnsaksblandning som sannsynligvis var spinat. Etter en time hadde vi klart å spise opp allt. Vel deroppe diskuterte vi hvordan det hadde skjedd! Hadde vi gjort noe som forlengde tiden frem til middagen? Nå, her på terassen, så leser vi imidlertid i Lonely Planet at det er vanleg å spise middag presis før man går å legger seg. Så var det mysteriet oppklart!

Offring til Laxmi Puja i stuen hos Mrs. Sing.

Offring til Laxmi Puja i stuen hos Mrs. Sing.

Gatebildet

Det er fascinerende å gå langs gatene. Det er helt utrolig at det finnes så månge små sjapper som selger de rareste ting, nesten hvilken tid som helst på døgnet. Butikkene ligger ofte halvt inne på fortauet, og ser ofte ut å være en del av den private boligen. Butikkene ser ser ofte ut til å mer være et sted for å oppholde seg og treffe kjente. På kvelden sitter de ofte med sterarinlys i boden, uten noe som helst annet lys. Skal man kjøpe noe da, drar de frem en lommelykt og finner det du skal ha. Det kan ikke være mange Rupi de drar inn om dagen. Det virker nesten som om folk lever av å klippe håret på hverandre, hvis man skal uttrykke seg litt sleivete . Av Nepals befolkning på 30 millioner, så tjener 68 % mindre enn 2$ pr. dag (2008).

Gatubutikk

Gatubutikk

Kathmandu er forurenset! Tung eksos ligger over hele byen, spesielt mitt på dagen. Mye motorsykler og alle mulige varianter av bussliknende fordon. Små tuk-tuk busser på tre hjul, som klemmer inn fullt med folk å spyr ut svart røyk. De går sannsynligvis på eldningsolje eller så kallet Bunker C. Bussene er oftest Toyota Hiace, mikrobusser, og de er også smekkfulle. I den åpne døren står det alltid en liten gutt i de yngre tenårene. Han har en bunke med sedler i hånden å skriker ut hvor de skal når de kjører forbi. Vifter noen med hånden banker han på chassit og bussen stanner.  I lørdags kjørte vi med en slik Hiace, og da var vi 24 stk i bussen. Motorsyklene er vel de som generelt er i best stand, men bensinen er fremdeles noen billig blandning. Et vanlig syn er to voksne på motorsykkelen med en lite barn lengst frem på bensintanken. Ved et sjapt øyekast, kan det nesten se ut som om det er barnet som styr. To voksne + to barn er heller ikke uvanlig.

Den lokale fiskebutikken. Sushi anyone?   

Den lokale fiskebutikken. Sushi anyone?

Friends and past friends!

Friends and past friends!

Å gå hjem i mørkret er spesielt. Byen er uten gatelys og i husene er det også svært lite lys. I tillegg til å spare strøm så forsvinner strømmen minst en gang per dag. Dette skjer patetisk nok oftere på vinteren, da vannmagasinene i kraftverkene er tomme. Gatene lyses opp av de bilene som hendelsesvis har lyset på. Underforstått så er det ikke alle biler som har lys. Man får være forsiktig som gående, fordi at rett hva det er kan det være et hull på fortauet. I  40 % av alle trafikkulykker er det også gående som drabbes. På kveldene så ligger det søppel som er sopet ihop i hauger på fortauene. Menn med sekker søker i gjennom søpplet og gjennomfør den eneste kildesorteringen som finnes her. På morgningen er det meste kjørt vekk av lastbiler, og det er ikke så verst da. Noe brennes på fortauet.  Hvis man tar seg en tur til en av elvene i Kathmandu, så skjønner man hvor en del av søpplet havner.  Se f.eks. http://Facebook.com/mayafornepal. Logistikk og infrastruktur er et stort problem i Kathmandu.

Saa var det bare to geiter staaende igjen paa fortauet.

Saa var det bare to geiter staaende igjen paa fortauet.

Hundene er meget aktive på kvelden. Interessant å se når de skal krysse en traffikert gate. De er tilsynelatende meget forsiktige, hvilket sannsynligvis er en nedarvd egenskap. Hundene springer omkring i flokk på kvelden, men jeg har ikke opplevd noen utrivelig situasjon med dem. I går så jeg 25 løshunder åp veien til sykehuset + 1 i bånd. Geitene pleier å stå sammenbundet noen stykken sammen ved en stolpe på fortauet. Kveldene er nok da det er mest spennende å gå ut. Gatuselgene er aktive for å få selge det siste, og 1:50 kr for tre bananer er normalpris.

Skobutikk

Skobutikk

I morgen starter Tihar, lysfestivalen, som er fire dager lang. Det er nyttår for en av de dominerende etniske gruppene her, Newar.

 

Tidlig start paa Tihar, lysfestivalen.

Tidlig start paa Tihar, lysfestivalen.

15 år i fengsel!

Ja, det kan man faktisk få hvis man ikke oppfører seg ornt’li i en Nepalsk nasjonalpark. Mer om det senere! Vi hadde bestemt oss for å dra til Shivapuri national park og gå opp på Shivapuri Peak (2732 moh) i går. Nasjonalparken er bare 20-30 minutter fra der vi bor, beroende på hvordan man velger å reise dit. Vi skulle i allefall ta en mikrobuss, en av de mange Toyota Hiace som kjører passasjerere. Vi gikk ut på veien å  etter å ha stoppet fire mikrobusser fant vi en som skulle til rett sted. Svært billig og underholdende  reise! De kjører rett og slett som biltyver!

Mikrobuss til Shivapuri

Mikrobuss til Shivapuri

Ved porten til parken stod vi i billettkø i sikkert 30 minutter. Det var ikke spesielt mange i køen, men det er en byråkrati med å skrive navn, personalia, bosted etc. på flere steder. Jeg rakk å studere noen postere som fortalte at det fantes tre forskjellige leopardtyper , svart bjørn, villsvin, villkatter, to forskjellige typer aper, hjorter og jeg husker ikke helt hva det var mer i parken. Jo, det finnes 177 ulike sorters fugler der!

Jungel!

Jungel!

Endelig var vi inne i parken. Vi leste på en skilt at “Any illagal activities inside the park are punishable by law up to 15 years imprison”! Her var det bare å prøve å oppføre seg! Til sammenligning er det to års fengsel for å ta kverken på en ku. Vi begynte å gå  oppover og etter en liten stund traff vi et nokså stresset franskt par på sykkel. Han fortalte på en utpusting at han hadde syklet forbi en leopard. Begge to hadde blitt vettskremte, så de stakk av til hver sin kant. Dette krydret unektligen turen for en stund! 10 minutter sener går det en flokk aper på veien. De såg fredlige ut. Skiltingen var minimal, men heldigvis var det folk å spørre. Når vi kom opp til nonneklosteret var det opp mot 30 grader varmt , og vi syntes at vi burde være fremme snart. Nedtur ble det når det ble sagt at det var to timer til toppen :-( Turen fortsatte gjennom bitvis svært tett jungel, der sikten kun var noen meter. Lengre opp var det en svær Rhodedendreonskog som skal bli fin å besøke til våren. Det var ikke Bergensstørrelse på dem, nei det var skikkelige trær. Siste biten gikk vi opp drøyt 600 trappetrinn som var laget i granitt. Da vi slutt kom vi på toppen, var det var litt nedtur egentlig. Runt toppen vokste det høye trær så det var ikke mulig å se noe som helst. 3,5 timer tok turen opp i allefall.

15 års fengsel!
Nonneklosteret med bønneflagger

Nonneklosteret med bønneflagger

  15 års fengsel!

På veien opp hadde vi truffet tre nepalesere ved kilden til elven Bagmati. De skulle sove over hos to Sadhus (hellige menn), som bodde like ved toppen. På nedturen  gikk vi innom den ene sadhuen og fikk en kopp te. Vi satt der en god stund å snakket, da det plutselig begynte det å hagle.  Det gikk over etter en stund, vi takket for oss og jeg tok noen bilder av sadhuens hage som var fyllt med mariuana. Han hadde bodd der i 18 år, og mariuana er sikkert et fint brensel når man skal meditere :-) .

Kilden til Bagmati elven som forsyner Kathmandu med vann

Kilden til Bagmati elven som forsyner Kathmandu med vann

Te hos sadhuen  
Hagen til sadhuen

Hagen til sadhuen

Te hos sadhuen

Etter en liten stund begynte det å hagle igjen. Ikke noen vanleg hagleskur man kan oppleve i Norden, nei  denne pågikk i over en halvtimme. Haglene var store, og de brente på ørene. Hadde de vært litt større hadde det også gjort vondt på hodet. Til slutt var marken hvit av haglene.

 

Vi kom oss ned til slutt  og ble raskt prayet av en mikrobuss. Panipokhari??? Yes… Jump in! Bussen var allerede full, så vi fikk sitte på noen krakker. Full eller ikke… Man prøver alltid å ta ombord fler. Som flest var vi 24 stykken i den Hiacen. Fire som hadde ståplass der de klarte å sette føttene, men billig var det ….

Alle disse festivalene

Nepal – Her er det festivaler for både det ene og det andre! Vi ankom en nesten folktom by for ti dager siden. Da pågikk Dasain. Det er en festival for slekten. Siden Kathmandu i hovedsak består av folk som har flyttet inn fra lavtliggende Terai mot Indiske grensen, fra The Hills, dvs. områden opp mot Himalaya, eller fra vest- eller østsiden av Nepal, så er det mange som reiser hjem da. Det er tiden for å være sammen med familien! Butikkene var stengt i flere dager når vi kom, og vi ble fortalt at mange ikke kom til å møte opp på jobb eller skolen før neste festival , Tihar, var ferdig. Mange skoler har stengt i de to ukene mellom de to festivalene. Det kan være forståelig, da det kan være flere dagsreiser for å komme hjem. Tihar kan nok være morsommere for oss innflyttere! Den er også kjent som lysfestivalen.  Onsdag og torsdag i neste uke tenner folk mange lys i sine hjem, og hele Kathmandu vil preges av dette. På fredagen er det feiring av syster og bror. Søster og bror gir hverandre en tikka (det røde merket i pannen) i tillegg til presanger til hverandre. Jeg snakket med en kollega som var litt oppgitt, fordi han hadde fire søstrer, og det var mer enn en banan de forlengte :-) Det er mer snakk om smykker, klær etc.

Den morsomste festivalen, hva jeg kan skjønne, er Holi. Den intruffer i februar(?). Da tar man på seg gamle klær, væpner seg med fargepulver eller fargepulver blandet med vann, og siden er det bare å sette i gang. Ingen blir skonet!

 

Nepal er et land med mange ulike minoriteter (+50?). Hver etnisk gruppe har sine egne festivaler, og i tillegg kommer de religiøse festivalene. Hinduiske, Buddhistiske og Islamske. Når f.eks.  Islamsk befolkning har en festival så har også Hinduer og Buddhister fri fra jobb! Snakk om integrering!!!!

Torunn! Jeg håper det var greit jeg stjal ditt bilde? Det er sååå morsomt!

Så syk som bare en mann kan bli!

Det begynte lørdag formiddag. En ubestemt følelse i magen av at noe var gærn’t.  Det går sikkert over! Vi hadde planlagt en tur til Bathbatheni Shopping Complex, et stort supermarked som ligner på noe vi er kjent med. Vi hadde også funnet en snarvei bak huset, som skulle spare oss mye tid. Ok, det ble litt roting, fordi gatene er ikke direkte parallelle med hverandre, men vi kom frem til slutt.  Dynetrekk ble innkjøpt. Den rette størrelsen fantes ikke, men det var ok når det ikke kostet mer enn 20 kr. Ned i matavdelingen og der begynte mine diffuse symptomer å gi seg tilkjenne i gjen. Her var det bare å svisje forbi alle hyllemeter av kjeks og linser for å finne det vi skulle ha. Litt roting på vei hjem også, men vi kom hjem med tilnærmet glans.

Vel hjemme begynte symptomene å forverre seg. Middag ute var ikke aktuelt, heller ikke å spise noen mat som helst for den delen. Det ble med noen kjeks og vann. Utover kvelden forverret det seg ytterligere,  å nå begynte det å bli synd om meg! Kvelden kom og det begynte også å spøke for den planlagte søndagsturen til Shivapuri nasjonalpark, som ligger ca. 10 km nord for der vi bor. I Shivapuri kan man få seg en tur på 5-7 timer, med blant annet en tur opp til Shivpuri Peak som er 2725 moh. I tillegg til 177 ulike sorters fugler (allt fra Lonely Planet) så finnes det en drøss av aper i Rodedendreonskogen. Man bør imidlertid ikke innvente mørket i skogen, da det finnes enstake eksemplarer av leopard og svartbjørn der. Ja, dette ble et formidabelt sidespor i forhold til overskriften!

Natten mot søndag ble lang med mange dobesøk. I tillegg en del feber, men heldigvis ikke noe blod! Da var det ikke helt ille,  men  jeg var fremdeles så syk som bare en mann kan bli! På morgonen ble det to Immodium, som roet ned situasjonen noe.  Pga. stort væsketap gikk Jorunn og køpte noen poser med rehydrering. Dette er en mix bestående av salt, sukker og eletrolytter som er tatt frem av WHO. Den kan kjøpes overalt og koster 2 kr. pr. pakke. Dette er et genistrek av WHO, som sannsynligvis har redusert spedebarnsdødeligheten i mange land.

Jeg var vel ikke døden nær, men elendet fortsatte ut over hele dagen og jeg ligger her å håper at jeg kan gå på jobb i morgen!  I tillegg til allt det beskrevne, gikk strømmen for 5 minutter siden! Den kommer å være vekke i 1.5 timer.

P.S. Visste dere at Nepals flagge er den enste som ikke er rektangulær?

I dag kjøpte jeg krøllfrie bilbukser!

Jeg var litt usikker på hva kledselen skulle være på røntgenavdelingen. Jeg ante uråd å tok på meg blå bomullsbukser og en hvit linskjorte den første dagen. Dette viste seg å være et meget godt valg! Men det var ikke noen annen som kom i bommulsbukser og linskjorte, men jeg følte i allefall at jeg hadde truffet rett. Noen få av personalet hadde hvit frakk, gjerne med navnet brodert på brystlommen. De aller fleste jobbet imidlertid i vanlige bukser og en skjorte. Helt vanlige bukser og skjorte fant jeg ut etter en stund at det ikke var. Både skjortene og buksene var nemlig av den krøllfrie sorten, så kallede “bilbukser”. Dette skjønte jeg var et genistrek i et land som dette! Mørke bukser pga av all skitt og krøllfritt for å underlette og forlenge bruken av klærne. Da er det bare hvor skittne de er som bestemmer hvor lenge de kan brukes. Da jeg kom til Nepal hadde jeg med meg kun en lin- og en bomullsskjorte samt to bomullsbukser. Jeg forsto kjapt at dette var løsningen. Dette måtte ordnes nå i helgen.

I ettermiddag hadde vi bestemt at vi skulle på Norwegian House for å spise vaffler og treffe andre nordmenn klokken fire. Vi hadde hørt at det er en slik samling hver fredag. Norwegian House ligger nede i Patan, og hvis a hvis ZOO ble vi fortalt. Drosje ned litt i siste liten mitt i rushen. Ble sluppet av utenfor ZOO og startet med å lete. Problemet i Kathmandu er at det ikke står gatenavn (står det så er det på Nepali), sjåførene er svært dårlig orientert og de kan heller ikke lese kart. At de heller ikke kan engelsk er kronen på verket. Vi gikk i ring rundt hele muren til ZOO, spurte folk etter veien men innså til slutt at vi ikke skulle få noen vaffler denne fredagen.

 

Tilbake til utgangsstedet der vi ble sluppet av, havnet vi mitt opp i en enormt stor utemarked. I hauger og lass så vi krøllefrie bukser og skjorter laget i syntet. Måtte jo bare kikke og etter prøving, måling og pruting kjøpte jeg en bukse samt to skjorter for 65 kroner! En meget vellycket kveld som bare måtte avsluttes i Pilgrim Garden med betaling av regninger på deres WiFi.

På mandag kommer jeg ikke å skille meg ut fra mengden, bortsett at jeg er litt blekere enn de andre!

De første dagene på jobb

Vi var vel forberedt på hva som kunne komme! Det er 4 røntgenlabber, 16 MSCT, mammolab, en åpen 0,3 Tesla MR og noen ultralydsapparater på avdelingen. Det eneste gjennomlysningslabbet kan ikke eksponere, så der blir det kun gjennomlysning uten noen dokumentasjon. På et av labbene bruker man en mobil c-bue for fotografering. Utstyret er en blandning av 70-talls generatorer og noen få som kun er noen år gamle. Ikke noen ting i mellom, f.eks. en generator som er 10 år gammel. På den lille ultralydslabben er det fire ultralydsapparater. Trangt som juling, men man undersøker ca. 250 pasienter per dag der. Heldigvis har man kommet vekk fra film-folie, og bruker kun CR unntatt ved mammografi. Det er ofte fremkallingen som er problemet i slike land.

Vi har fått et eget kontor! Vi kunne velge mellom et rom som var en del av et kjølerom til MR’n og et som låg to minutter unna på campusen. På det første var det svalt og deilig, men det blåste nokså friskt fra viften. Ikke snakk om å ha noen løse papirer på bordet der! Vi valgte det andre. Det er stort (ca. 20 m2) og gir sannsynligvis litt mer ro. Det kommer dog å bli kallt der til vinteren, spesielt hvis de ikke klarer å ordne så at vinduene går å stenge. Spenningen steg noe da IT gutta hadde vært å ordnet med internet. Jeg ville redigere en fil på den stasjonære PCn, å kopierte over file vha en minnepinne. Når jeg tok tilbake pinnen inn i laptopen, skrek den med en gang! En Trojan prøvde seg på laptopen, men ble umiddelbart slått i hjel. Det var en skikkelig stygg orm også! IT gutta kom etterhvert og fant ut at de skulle reformatere PCn. Mandag får vi den kanskje?

På sykehuset ser det kaotisk ut. Hunder som ligger å sover litt her og der. Sykehuset åpner klokken 9! Fra tidlig om morgonen begynner pasientene å køe for å få en kølapp! Deretter kan de gå videre til den poliklinikken de skal til for å køe videre, hvis det er slik jeg har skjønt det. De kan betale ekstrapenger for å få bestilt time hos en gitt lege. Hvis de f.eks. skal på CT og skal ha kontrast, må en slekting gå ut på gata for å kjøpe dette i et av de mange Pharmacies som ligger der. Når undersøkelsen er gjort kan pasienten forlate sykehuset med alle sine slektinger. Imidlertid må de komme tilbake neste dag for å hente svaret på undersøkelsen. Dette gjøres i spesielle skranker med lange køer, men jeg er usikker på om de må ha en kølapp for å køe der også?

Arbeidsdagen starter kl. 9, og vi er bedt om å ikke komme før det. Kl. 16 er det slutt. Mellom 13 og 14 er det lunch. Da går vi ut en gjeng å spiser curry med naan på noen restaurang. Foreløbig har vi ikke klart å få betale maten vår. Det er det alltid noen annen som insisterer på å gjøre det. Vår dag kommer sikkert! I går spiste jeg og Jorunn Dal (bønner) og mixed grønnsaker i curry samt mengder med naan og to brus. Nei, ikke Jorunn Dal men min kone! Dette kostet 17 kr for begge. På fredager jobbes det til kl. 13, men på søndag er det på jobb i gjen. Søndagen er mandag for dem, dvs. de jobber 6-dagers uke. Vi følger imidlertid norsk arbeidslov, og kan velge om vi vil være fri på fredagen eller søndagen. Dette kan vi nok ta litt på sparken, men vi velger foreløbig å være fri på søndagen. Etter kl. 13 på fredager er det fritt frem for oss å bruke labbene.

Jobbmessig så kommer vi å begynne med et mammografiprosjekt. Det er flere grunner til det. For det første kan vi gjøre en grundig og bra jobb der, og fagfeltet er smalt. I tillegg er det kun tre jenter som tar bilder der. Det gjør at det er lettere å opparbeide fortroende for det vi skal gjøre. I tillegg virker det som om det ikke er noen som har spesiell kompetanse på mammografi der.

Trafikkbildet er litt spesielt i Kathmandu. Kaotisk og et skikkelig lurveleven med tuting fra kl. 6 på morgonen, På gaten utenfor sykehuset har de imidlertid satt opp skilter med tuting forbudt!

 

Jeg så to turister i går!

De satt etter den støvete landeveien mellom Banepa og Panauti. De så slitne ut i varmen og jeg vet ikke hvor de skulle, men jeg var glad at jeg satt inne i en bil med egen sjåfør. Det var varmt i bilen også, men endog…

Det kjennes som at vi er turister intill videre. Bare resturangmiddager og seightseing på dagene. Festivalen pågår fremdeles og vi begynner derfor ikke på jobb før onsdag. Det er siste dagen av festivalen, så det blir sannsynligvis bare noe timer på jobb.

Vishnu

Vishnu statu

I dag leide vi en sjåfør hele dagen. Gokulp hentet oss hjemme og turen gikk østover. Fantastisk å slippe all eksos i Kathmandu. Første stopp var Vishnu statuen nær Banepa som er 45 meter høy. Den ble oppført for et år siden og er på et fredelig sted på en liten fjelltopp (eller kanskje litt mer hill her i Nepal). Imponerende sted, vakker utsikt, lite folk og frisk luft. Turistsesongen har jo ikke begynt ennå. Vishnu er jo som alle vet (jeg også nå) moren til Ganesh, elefantguden. Turen gikk videre gjennom wild west byen Banepa og videre mot Panauti. Panauti har et svært gammelt tempel som fikk FNs verdensarv status i fjor. Vi var de eneste besøkende og ble godt mottat og guidet av bestyreren. Nepal har forøvrig 10 steder som har verdensarvstatus. Vi måtte skrive navn i en besøksbok (var en helt blank side) og de insisterte også på at vi måtte komme med forslag til forbedringer for museet. Vi hadde ikke noen kjappe enkle løsninger der og da, så den kolonnen forble dessverre tom. Deretter kjørte vi til Dhulikhel, som ligger på en “hill” med en fantastisk utsyn over Himalaya. Lunchen ble inntatt på en terasse med utsikt over Himalaya. Dit må vi ta med gjester, eller kanskje heller til Nagarkot som ligger noe nærmere Himalaya?

Turen gikk veldig bra. Sjåføren kjørte så trygt som man kan forvente i denne kaotiske trafikken. Hele trafikkbildet preges av noen form for slalomkjøring, så det er ikke noen aktivitet for dem som lett blir bilsyke. Alle kjøretøy kjører slalom hele tiden. Mest beroende på det innebygde behovet til å kjøre forbi bilen eller motorsykkelen som er foran. Det er det hele kjøringen går ut på – å komme seg forbi! Kjøring uten et veI fungerende horn er ikke mulig. Da må man bare bli hjemme! I blandt kommer det to biler + en motorsykkel i bredde i motsatt retning, men i siste liten så tar noen en slalomsving og stryker såvidt forbi høyre fremskjerm. Ja, det er venstre trafikk her. Er det det ku i tillegg i bredde, så er utgangen uviss. Vi slapp imidlertid dette i dag! All trafikk skjer med den største ro. Ikke noen banninger, gestikuleringer eller skriking, som man hadde funnet syd i Europa. Her gjelder det å beholde roen og ikke miste ansiktet! En liten bevegelse med hodet eller hånden kan fortelle hva man vil. Uansett var det en billig fornøyelse, i hvert fall hvis man tar i betraktning at det er vår første uke her. Med tiden vil vi nok skalere oss ned på Nepalsk prisnivå, og protestere (uten å tape ansiktet) hvis det koster 2 kroner mer enn hva det pleier. 350 NOKs for sjåfør, bil og bensin for en hel dag er helt greit!

Busstasjonen i Dhulikhel

I morgen skal vi på jobb. Det skal bli spennende. Vet ikke hvilken tid, men det kommer å ordne seg. Shanta og Ganesh (ikke elefantguden), våre kontakter her, er svært opptatt av at vi skal trives. De har ringt og sendt SMSer flre ganger i går for å spørre om vi har det bra  Jeg tror ikke at vi kommer å forsove oss på onsdag! Her våkner vi ikke med hanen, men med nabobikja og biltrafikken, og de starter tidlig!

Alle våre hunder

Det er en sak som man legger merke til med en gang i Kathmandu. Nei, jeg tenker ikke på lukten av eksos, røkelser, krydder, likbrenning(!) eller gjæret søppel. Heller ikke den kaotiske støyende trafikken eller de fattige arbeidsløse. Nei, det er alle hunder som man finner overalt. Noen kyr også! Mitt i trafikken, på fortauene og uterestaurangene, sovende i store grupper mitt på dagen i skyggen eller bjeffende på bakgården hele natten. Sannsynligvis har de utøvd fri ukomplisert sex helt siden de første vesterlendske hippiene kom hit på slutten av 60-tallet. Med tiden har forskjellene mellom de ulike hunderasene blitt visket ut og de ser nokså lik ut i dag. Det er kun noen forskjellige fargevarianter av dem. Fredelige er de dog, hvilket får meg å tro at de sannsynligvis er hinduer eller buddhister. I dag såg jeg en hund som gikk i bånd! Vet ikke hva som feilet den?

Sint nabo!

Det er rart at det ikke skytes fler hunder i Nepal! De to som stod på bakgården og bjeffet til hverandre hele natten hadde lett kunnet bli slike offer, forutsatt at jeg hadde hatt et våpen tilgjengelig da! Her er et bilde på en av de to nabobikjene. Han liker ikke oss og vi liker ikke han. Det er det hans feil at vi ikke liker han! Han bjeffer så fort han ser oss på terassen, deroppe tre etasjer høyere enn han selv. Han holder oss våken på natten! Vi pleier derfor å smyge når vi er på terassen. Han er sannsynligvis ikke hindu eller buddist. Det andre bildet viser hvordan hunder i Nepal skal være og er forventet å oppføre seg!