Nepal

Radiation protection in medical health care
Archive for October, 2011

Så fikk Jorunn endelig sin is!

Men vi måtte helt til Dubai før hun turte å kjøpe en. I Nepal er det vanskelig å stole på isen, fordi det er usikkert på hvor mange grader det er i isboksen. I tillegg går strømmen titt som tett, så hvor manger ganger som isen har smeltet er ikke så godt å vite?

Vi hadde alltså slått til på et festivaltilbud med fire dager og tre netter i Dubai. Dette var en litt uvanlig tur, da vi aldri har hatt inkludert halvdagsturer og kveldsturer med middag på båt og ørkentur med BBQ i noen reise før. Det kjendes som vi var skikkelige turister.

Lørdag morgen skulle vi dra.  Fru Sing, hyresverten vår, kom springende å sa at vi måtte vente noen minutter. Etter en kort stund kom hun tilbake med blomsterkranser, rødt fargepulver i en liten bolle og seks bananer. Jeg trur hun liker oss!!! Vi fikk hver sin krans samt en tika i pannen. Dette ville gi lykke og en sikker tur, mente hun. Bananene tror jeg ikke hadde noen slik funksjon, men at de mer var ment som niste. Noen timer senere, når vi satt på flighten fra Air Arabia i våre blomsterkranser og den røde tikan og ventet på take off, ble vi ytterligere betrygget om at dette skulle gå bra. Ut av høytalerne gjallet muslimske bønnerop “Allah Akbhar, Allah Akbar…” Vi var i dobbelt trygge hender.

 

I Kathmandu praiet vi  en drosje på gaten som kjørte oss til Tribhuvan Airport.Turen gikk i smale smau, med både hunder, kyr og gjeiter mitt i veien. Slalomkjøring og et tutende hele tiden, dvs. helt normalt som vi har begynt å se det.  Retroprospektivt ble denne turen nokså surrealistisk, dvs. etter at vi ankom Dubai noen timer senere.  I den luxeriøse bilen fra flyplassen i Dubai var det en helt annen verden. Femfelts motorvei, stille trafikk, rette køer, disiplinert og forsiktig og nesten bare nye store biler å se.

 

Av alle som bor her, er det kun ca. 30 % som er medborgere. Resten er rekruterte gjestearbeidere fra India, Bangladesh, Nepal etc. De har null rettigheter og kan sendes hjem på dagen, men er de snille  så tjener de forholdsvis bra sammenlignet med hjemme. Byggningsarbeidere jobber 12 timer per dag 6 dager i uken. Lønnen er 300 $ i måneden, men da har de i tillegg gratis boende, mat og transport jobb-boende. Dette kan de lett forsørge en stor familie hjemme. Sjeiken i Dubai eier all mark og er rik som et troll. Det hadde vel hvert rart om han som i tillegg er konge og bestemmer allt, ikke skulle få byggelov for alle sine prosjekter.  Det går faktisk ikke å kjøpe en leilighet i Dubai, unntaket er de kunstige øyene som bygges ute i havet, men der kan jo folk flest heller ikke kjøpe pga prisen. Bare slike som Tiger Woods.

Noter tennisbanen!Noter tennisbanen!

Noter tennisbanen!

Dette var nesten en ennå større forskjell  enn å komme fra Norge til Kathmandu. Nepal er svært annerledes, men det er Dubai også. Her koster f.eks. bensinen 2.50 kr, mens vann koster 3.90 kr! Cola er forøvrig like dyr/billig (stryk det du synes) som bensin. På tal om drikker så er den pressede juicen fantastisk god og billig. Man ser også ut å tenke en del kvalitetssikring her. På alle busser og lastebiler står det er skilt bakpå “Do you think I’m driving safe enough? If not, please call this number xxxxxxxxxxx” (jeg lurer på hvem som svarer hvis man ringer?). Hååå… Det skulle tatt seg ut i Kathmandu! På andre siden skal man være forsiktig som fotgjenger her. Her presser man seg ikke ut mellom bilene, og tvinger dem å sakte ned eller svinge for en, som man gjør i Kathmandu. I Dubai hadde de nok meiet ned en da.

Verdens høyeste bygging

Første kvelden kan sammenfattes med middag på en indisk som hadde en fantastisk god tandoori samt lamcurry. På den 10 minutter korte veien hjem kl. 22:30 noterte jeg meg fem frisører som hadde åpent, og alle hadde kunder. For ordens skyld så nevner jeg at det kun var herrefrisører vi så. Damene sliter vel kanskje noe mer her i dette landet, men helt sikkert ikke like mye som i enkelte naboland. I tillegg må man passe på! Det er ikke akseptert å gå og holde en jente i hånden. Litt rart kan det synes, da det er helt akseptert at to voksne menn kan gå å holde hverandre om skuldrene!

Søndagen begynte med at jeg ble våt om føttene når jeg gikk inn på badet. Lekkasje! Jeg er ikke den mest kresne da det gjelder hotelrom, som en gitt kollega :-) , men dette syntes vi var under minimumskravene. En klage ble behørig levert, som resulterte i en oppgradering fra femte til sjette etasje.

Turister som vi var, så skulle vi ble hentet til halvdags seightseing mellom kl. 9 og 9:30. Ti på ni satt vi i resepsjonen. Etter en halvtime gikk vi ut på gaten, og kl. 10 gikk jeg inn i resepsjonen igjen. Jeg bad de ringe å høre hva som skjedde. Han fikk beskjed om at han skulle bli oppringt ila fem minutter, hvilket gjorte at jeg gikk ut på gaten igjen. Jeg satt å lurte på hva fem minutter i Dubai betyr? I Nepal vet jeg at fem minutter kan være betydelig mer! I løpet av mine tanker så kommer han ut igjen å forteller at han har fått beskjed om at vi blir opplukket ila fem minutter. Og mye riktig! Etter noen minutter kommer en svart Landrover med sotetede vinduer. Ut hopper en kar som spør om jeg heter Nils, hvoretter vi hopper inn i bilen. Han forklarer at de skulle hente en gruppe på 20 personer på et hotel. De var ikke ferdige med frokosten, og hadde heller ikke noen hast med å bli ferdige. Derfor hadde de fått ventet i mer enn en halvtime på dem. Jeg spurte om hvilken nasjonalitet de var, og han sa indier. Så forskjellige kulturer kan være!

Såå… dagen gikk med til et museum, verdens høyeste bygging, den kunstige så kallede Palmen, verdens eneste 7-stjernes hotell Burj Al Arab og mye mer. Skyskraper kan de i hvert fall bygge her. Burj Al Arab har visstnok 391 suiter, restaurang “under”  vannet med en glassvegg mot havet, verdens nest dyreste cocktail  som koster 7000 kr, og er visst bare bestilt to ganger foreløbig. Det var en Amerikaner som bestilte den, drakk den opp og bestilte deretter en ny. Verdens dyreste cocktail finnes også på dette hotellet, men den er det foreløbig ikke noen som har bestilt. Hvis du lurer på å bestille rom der, så kan det være lurt å gjøre det et år i forveien, å bestill gjerne noen av de enklere rommene, da de bare koster 19 000 kr per natt.

 

Vi fikk sitte å vente uvanlig lenge på pick-up til søndagens båttur med middag. For å få tiden å gå foretok jeg en liten pilot survey. Jeg har draftet et abstrakt under.

———————————————————————————————————

Noen hevder at kvinnene er mer usynlige i enkelte arabland. For å teste det utsagnet ble det utført en liten pilottundersøkelse.

Alle mennesker som passerte et gitt punkt ila en 40 minutters periode en søndag kveld, på en av hovedgatene i Dubai ble tatt med i materialet. Disse ble fordelt på respektive kjønn. Barn som ble båret eller holdt voksne i hånden ble ekskludert.

Det ble totalt notert 266 personer, hvorav 36 kvinner (13.5 %) og 230 menn (86.5 %) (tabell 1).

Tabell 1: Antall kvinner og menn som gikk forbi på gaten.

Den store overvekten menn skyldes sannsynligvis at det pågår en for oss ukjent festival med mange butikktilbud. Derfor er det antatt at disse mennene er ute å kjøper smycker til sine koner.

——————————————————————————————————-

Jeg er noe usikker på tolkningen av resultatene, så er det noen som har kommentarer eller andre forslag; kom gjerne med det!

Barberen i Lazimpat

Et av minnene fra da jeg var i Nepal for 25 år siden, er et besøk hos  barberer. Etter grundig barbering var jeg myk som et lite barn i ansiktet, og forble det i flere dager. Det var en fantastisk følelse!

På vei hjem fra byen i dag stakk vi inom en frisør i Lazimpat. Lazimpat er nabobydelen til Panipokhari der vi bor. Selve salongen hadde nok blitt betraktet som en bule hvis det hadde vært servering der, men det var det ikke. Salongen var ikke mer enn 4 m2, og det var fire stoler der. Jeg bestilte klipping og barbering og Jorunn ble bedt om å sitte ned i en stol. For å få litt privatliv drog de for et gardin mot fortauet. Hvis ikke har man garantert en gjeng med skuelystne som usjenert står å kikker på en.  Man kjenner seg da litt som i den historien “Det kom en neger til byn”. Jeg var litt nysgjerrig på hva de skulle kunne få til på dette stedet, men det viste seg kjapt at vi hadde med en proff å gjøre. Ikke bare var han frisør og barberer, men han hadde også fint klart seg som kiroprakter. Kansje han var en kombinert kiroprakter og frisør, fordi kiroprakter er vel neppe en beskyttet titel i Nepal?

Først fikk jeg bomull i ørene. Jeg tror at det var fordi at klippelydene kan være høye i blandt. Jeg kan i hvert fall ikke se noen annen grunn! Deretter ble det klipping som ble avsluttet med en nøye kantklipping med barberkniv. Selve barberingen er en ritual. Først en olje som nøye blir massert inn i skjegget. Deretter barberskummet som også blir nøye massert inn. En innledende runde med barberkniven ble etterfulgt av en ny runde med skum og barbering. Etter det var ferdig var det på med nye oljer, i både ansikt og hårbunn, og en nøye hodebunns- og ansiktsmassage startet. Hårbunnen spesielt, men også tinninger og øyner. Neste gang skal jeg ikke ha en snus under leppen! Dette pågikk i ti minutter, før jeg fikk endre stilling for massage av ryggen. Det var ikke bare en vanleg ryggmassage, men han tok også noen skikkelige spenngrep på forskjellige steder for å mykne opp.

En drøy time senere kom jeg ut på fortauet igjen, med en nesten ny identitet. Solen skinner og jeg er 40 kr fattigere.

Happy Tihar!

Så var det Nepalske nyåret her, den nest største høytiden etter Dasain som var for to uker siden. Tihar innholder flere elementer. I mandags ble kråkene hyllet, pga at de har en rolle i forbindelse med døden. I tirsdags var det hundenes tur og i går kyrnes. Forbauselsen var stor når vi gikk på jobb i går! Alle løshunder var pyntet med en rød tika med ris i pannen og blomsterkranser runt halsen.

 

I dag virker det å være litt dagen derpå! Våknet først kl. 7, til stillhet. Til og med nabobikja virket å sove og trafikken var uvanlig rolig. Helligdag igjen, som dere skjønner, helt frem til lørdag. Jeg ser at det kan virke som om det er mye fri ifm alle disse festivalene, men nå drøyer det nok en stund til neste.

Assan market

Assan market

I sentrum i går, og spesielt nede ved Assan market, var det helt tykt med folk som skulle gjøre sine innkjøp før helgen. Alle mulige godsaker, fargepulver og presanger. Fargepulvret går med til å pynte utenfor huset. Alle rengjør sine hus grundig og deretter lager de utsmykkinger med blomster og en blandning av rødt fargepulver og koskit. Fra utsmykkingen lager man en streng med denne fargeblandningen inn i huset. Det er for å lokke gudinnen Laxmi Puja å komme inn i huset. Hun er gudinnen for velstand og rikdom. For å ytterligere lokke henne, pynter man husene med en masse lys, hvilket er utrolig vakkert på kvelden. Hele vårt hus bugner av lys i ulike farger. Huseieren fortalte at det var omkringreisende indier som leide ut og arrangerte lysene. Han hadde betalt 1000 rupies for tre dager, hvilket motsvarer ca. 75 kroner.

 

Huset vårt

Huset vårt

I anleding av Tihar var vi invitert til hyresverten på middag i går kveld. Hun styrte på med maten hele dagen, og fortalte oss at det ble litt ekstra styr nå, da hun ikke hadde så mange assistenter hjemme (bør kanskje leses som tjenere?). Klokken 19:45 gikk vi ned og ble vist inn i et av rommene. Jeg drakk en pils, Jorunn et glass vin og vertskapet hversitt glas brus. Vi ble servet ulike nøtter, tandoorikylling og momos. Tandoorikyllingen var den desidert beste jeg har spist. Momos er en meget typisk Nepalsk nasjonalrett. Vi spiser det forvørig flere ganger per uke til lunch. Momos kan inholde forskjellige ting, men geit, kylling og vegetar er de vanligste. Man lager en kjøttdeig som blandes med ulike krydder. Deretter legges det inn i et paket, stort som en kjøttbolle omtrent, og dampkokes. Momos kan spises steamet eller så kan de friteres etterpå. Vertene er svært hyggelige, spesielt Mrs. Sing, hun snakker som en foss. De sier de er så lykkelige får å ha oss her. Jorunn skal få stoff til en Punjabi drakt og hun har også lovet å ha matlagingskurs for oss. I hvert fall ble vi sittende der frem mot 22:30 tiden, og var egentlig nokså trøtte. Mrs. Sing støket på ute i kjøkkenet og vi begynte å snakke om at vi skulle gå hjem. Da kommer hun inn og sier at middagen er servert! Hvaaaa… dinner nå?? Vi begynte å lure på om vi hadde gjort noe gaern’t! F.eks. at jeg hadde en skvett igjen i ølglasset, og at det var det de satt å ventet på. Inn i et nytt rom der middagen var servert. Ris, mer tandoorikylling, Dal (linser), geitekjøtt, en grønnsaksblandning som sannsynligvis var spinat. Etter en time hadde vi klart å spise opp allt. Vel deroppe diskuterte vi hvordan det hadde skjedd! Hadde vi gjort noe som forlengde tiden frem til middagen? Nå, her på terassen, så leser vi imidlertid i Lonely Planet at det er vanleg å spise middag presis før man går å legger seg. Så var det mysteriet oppklart!

Offring til Laxmi Puja i stuen hos Mrs. Sing.

Offring til Laxmi Puja i stuen hos Mrs. Sing.

Gatebildet

Det er fascinerende å gå langs gatene. Det er helt utrolig at det finnes så månge små sjapper som selger de rareste ting, nesten hvilken tid som helst på døgnet. Butikkene ligger ofte halvt inne på fortauet, og ser ofte ut å være en del av den private boligen. Butikkene ser ser ofte ut til å mer være et sted for å oppholde seg og treffe kjente. På kvelden sitter de ofte med sterarinlys i boden, uten noe som helst annet lys. Skal man kjøpe noe da, drar de frem en lommelykt og finner det du skal ha. Det kan ikke være mange Rupi de drar inn om dagen. Det virker nesten som om folk lever av å klippe håret på hverandre, hvis man skal uttrykke seg litt sleivete . Av Nepals befolkning på 30 millioner, så tjener 68 % mindre enn 2$ pr. dag (2008).

Gatubutikk

Gatubutikk

Kathmandu er forurenset! Tung eksos ligger over hele byen, spesielt mitt på dagen. Mye motorsykler og alle mulige varianter av bussliknende fordon. Små tuk-tuk busser på tre hjul, som klemmer inn fullt med folk å spyr ut svart røyk. De går sannsynligvis på eldningsolje eller så kallet Bunker C. Bussene er oftest Toyota Hiace, mikrobusser, og de er også smekkfulle. I den åpne døren står det alltid en liten gutt i de yngre tenårene. Han har en bunke med sedler i hånden å skriker ut hvor de skal når de kjører forbi. Vifter noen med hånden banker han på chassit og bussen stanner.  I lørdags kjørte vi med en slik Hiace, og da var vi 24 stk i bussen. Motorsyklene er vel de som generelt er i best stand, men bensinen er fremdeles noen billig blandning. Et vanlig syn er to voksne på motorsykkelen med en lite barn lengst frem på bensintanken. Ved et sjapt øyekast, kan det nesten se ut som om det er barnet som styr. To voksne + to barn er heller ikke uvanlig.

Den lokale fiskebutikken. Sushi anyone?   

Den lokale fiskebutikken. Sushi anyone?

Friends and past friends!

Friends and past friends!

Å gå hjem i mørkret er spesielt. Byen er uten gatelys og i husene er det også svært lite lys. I tillegg til å spare strøm så forsvinner strømmen minst en gang per dag. Dette skjer patetisk nok oftere på vinteren, da vannmagasinene i kraftverkene er tomme. Gatene lyses opp av de bilene som hendelsesvis har lyset på. Underforstått så er det ikke alle biler som har lys. Man får være forsiktig som gående, fordi at rett hva det er kan det være et hull på fortauet. I  40 % av alle trafikkulykker er det også gående som drabbes. På kveldene så ligger det søppel som er sopet ihop i hauger på fortauene. Menn med sekker søker i gjennom søpplet og gjennomfør den eneste kildesorteringen som finnes her. På morgningen er det meste kjørt vekk av lastbiler, og det er ikke så verst da. Noe brennes på fortauet.  Hvis man tar seg en tur til en av elvene i Kathmandu, så skjønner man hvor en del av søpplet havner.  Se f.eks. http://Facebook.com/mayafornepal. Logistikk og infrastruktur er et stort problem i Kathmandu.

Saa var det bare to geiter staaende igjen paa fortauet.

Saa var det bare to geiter staaende igjen paa fortauet.

Hundene er meget aktive på kvelden. Interessant å se når de skal krysse en traffikert gate. De er tilsynelatende meget forsiktige, hvilket sannsynligvis er en nedarvd egenskap. Hundene springer omkring i flokk på kvelden, men jeg har ikke opplevd noen utrivelig situasjon med dem. I går så jeg 25 løshunder åp veien til sykehuset + 1 i bånd. Geitene pleier å stå sammenbundet noen stykken sammen ved en stolpe på fortauet. Kveldene er nok da det er mest spennende å gå ut. Gatuselgene er aktive for å få selge det siste, og 1:50 kr for tre bananer er normalpris.

Skobutikk

Skobutikk

I morgen starter Tihar, lysfestivalen, som er fire dager lang. Det er nyttår for en av de dominerende etniske gruppene her, Newar.

 

Tidlig start paa Tihar, lysfestivalen.

Tidlig start paa Tihar, lysfestivalen.

15 år i fengsel!

Ja, det kan man faktisk få hvis man ikke oppfører seg ornt’li i en Nepalsk nasjonalpark. Mer om det senere! Vi hadde bestemt oss for å dra til Shivapuri national park og gå opp på Shivapuri Peak (2732 moh) i går. Nasjonalparken er bare 20-30 minutter fra der vi bor, beroende på hvordan man velger å reise dit. Vi skulle i allefall ta en mikrobuss, en av de mange Toyota Hiace som kjører passasjerere. Vi gikk ut på veien å  etter å ha stoppet fire mikrobusser fant vi en som skulle til rett sted. Svært billig og underholdende  reise! De kjører rett og slett som biltyver!

Mikrobuss til Shivapuri

Mikrobuss til Shivapuri

Ved porten til parken stod vi i billettkø i sikkert 30 minutter. Det var ikke spesielt mange i køen, men det er en byråkrati med å skrive navn, personalia, bosted etc. på flere steder. Jeg rakk å studere noen postere som fortalte at det fantes tre forskjellige leopardtyper , svart bjørn, villsvin, villkatter, to forskjellige typer aper, hjorter og jeg husker ikke helt hva det var mer i parken. Jo, det finnes 177 ulike sorters fugler der!

Jungel!

Jungel!

Endelig var vi inne i parken. Vi leste på en skilt at “Any illagal activities inside the park are punishable by law up to 15 years imprison”! Her var det bare å prøve å oppføre seg! Til sammenligning er det to års fengsel for å ta kverken på en ku. Vi begynte å gå  oppover og etter en liten stund traff vi et nokså stresset franskt par på sykkel. Han fortalte på en utpusting at han hadde syklet forbi en leopard. Begge to hadde blitt vettskremte, så de stakk av til hver sin kant. Dette krydret unektligen turen for en stund! 10 minutter sener går det en flokk aper på veien. De såg fredlige ut. Skiltingen var minimal, men heldigvis var det folk å spørre. Når vi kom opp til nonneklosteret var det opp mot 30 grader varmt , og vi syntes at vi burde være fremme snart. Nedtur ble det når det ble sagt at det var to timer til toppen :-( Turen fortsatte gjennom bitvis svært tett jungel, der sikten kun var noen meter. Lengre opp var det en svær Rhodedendreonskog som skal bli fin å besøke til våren. Det var ikke Bergensstørrelse på dem, nei det var skikkelige trær. Siste biten gikk vi opp drøyt 600 trappetrinn som var laget i granitt. Da vi slutt kom vi på toppen, var det var litt nedtur egentlig. Runt toppen vokste det høye trær så det var ikke mulig å se noe som helst. 3,5 timer tok turen opp i allefall.

15 års fengsel!
Nonneklosteret med bønneflagger

Nonneklosteret med bønneflagger

  15 års fengsel!

På veien opp hadde vi truffet tre nepalesere ved kilden til elven Bagmati. De skulle sove over hos to Sadhus (hellige menn), som bodde like ved toppen. På nedturen  gikk vi innom den ene sadhuen og fikk en kopp te. Vi satt der en god stund å snakket, da det plutselig begynte det å hagle.  Det gikk over etter en stund, vi takket for oss og jeg tok noen bilder av sadhuens hage som var fyllt med mariuana. Han hadde bodd der i 18 år, og mariuana er sikkert et fint brensel når man skal meditere :-) .

Kilden til Bagmati elven som forsyner Kathmandu med vann

Kilden til Bagmati elven som forsyner Kathmandu med vann

Te hos sadhuen  
Hagen til sadhuen

Hagen til sadhuen

Te hos sadhuen

Etter en liten stund begynte det å hagle igjen. Ikke noen vanleg hagleskur man kan oppleve i Norden, nei  denne pågikk i over en halvtimme. Haglene var store, og de brente på ørene. Hadde de vært litt større hadde det også gjort vondt på hodet. Til slutt var marken hvit av haglene.

 

Vi kom oss ned til slutt  og ble raskt prayet av en mikrobuss. Panipokhari??? Yes… Jump in! Bussen var allerede full, så vi fikk sitte på noen krakker. Full eller ikke… Man prøver alltid å ta ombord fler. Som flest var vi 24 stykken i den Hiacen. Fire som hadde ståplass der de klarte å sette føttene, men billig var det ….

Alle disse festivalene

Nepal – Her er det festivaler for både det ene og det andre! Vi ankom en nesten folktom by for ti dager siden. Da pågikk Dasain. Det er en festival for slekten. Siden Kathmandu i hovedsak består av folk som har flyttet inn fra lavtliggende Terai mot Indiske grensen, fra The Hills, dvs. områden opp mot Himalaya, eller fra vest- eller østsiden av Nepal, så er det mange som reiser hjem da. Det er tiden for å være sammen med familien! Butikkene var stengt i flere dager når vi kom, og vi ble fortalt at mange ikke kom til å møte opp på jobb eller skolen før neste festival , Tihar, var ferdig. Mange skoler har stengt i de to ukene mellom de to festivalene. Det kan være forståelig, da det kan være flere dagsreiser for å komme hjem. Tihar kan nok være morsommere for oss innflyttere! Den er også kjent som lysfestivalen.  Onsdag og torsdag i neste uke tenner folk mange lys i sine hjem, og hele Kathmandu vil preges av dette. På fredagen er det feiring av syster og bror. Søster og bror gir hverandre en tikka (det røde merket i pannen) i tillegg til presanger til hverandre. Jeg snakket med en kollega som var litt oppgitt, fordi han hadde fire søstrer, og det var mer enn en banan de forlengte :-) Det er mer snakk om smykker, klær etc.

Den morsomste festivalen, hva jeg kan skjønne, er Holi. Den intruffer i februar(?). Da tar man på seg gamle klær, væpner seg med fargepulver eller fargepulver blandet med vann, og siden er det bare å sette i gang. Ingen blir skonet!

 

Nepal er et land med mange ulike minoriteter (+50?). Hver etnisk gruppe har sine egne festivaler, og i tillegg kommer de religiøse festivalene. Hinduiske, Buddhistiske og Islamske. Når f.eks.  Islamsk befolkning har en festival så har også Hinduer og Buddhister fri fra jobb! Snakk om integrering!!!!

Torunn! Jeg håper det var greit jeg stjal ditt bilde? Det er sååå morsomt!

Så syk som bare en mann kan bli!

Det begynte lørdag formiddag. En ubestemt følelse i magen av at noe var gærn’t.  Det går sikkert over! Vi hadde planlagt en tur til Bathbatheni Shopping Complex, et stort supermarked som ligner på noe vi er kjent med. Vi hadde også funnet en snarvei bak huset, som skulle spare oss mye tid. Ok, det ble litt roting, fordi gatene er ikke direkte parallelle med hverandre, men vi kom frem til slutt.  Dynetrekk ble innkjøpt. Den rette størrelsen fantes ikke, men det var ok når det ikke kostet mer enn 20 kr. Ned i matavdelingen og der begynte mine diffuse symptomer å gi seg tilkjenne i gjen. Her var det bare å svisje forbi alle hyllemeter av kjeks og linser for å finne det vi skulle ha. Litt roting på vei hjem også, men vi kom hjem med tilnærmet glans.

Vel hjemme begynte symptomene å forverre seg. Middag ute var ikke aktuelt, heller ikke å spise noen mat som helst for den delen. Det ble med noen kjeks og vann. Utover kvelden forverret det seg ytterligere,  å nå begynte det å bli synd om meg! Kvelden kom og det begynte også å spøke for den planlagte søndagsturen til Shivapuri nasjonalpark, som ligger ca. 10 km nord for der vi bor. I Shivapuri kan man få seg en tur på 5-7 timer, med blant annet en tur opp til Shivpuri Peak som er 2725 moh. I tillegg til 177 ulike sorters fugler (allt fra Lonely Planet) så finnes det en drøss av aper i Rodedendreonskogen. Man bør imidlertid ikke innvente mørket i skogen, da det finnes enstake eksemplarer av leopard og svartbjørn der. Ja, dette ble et formidabelt sidespor i forhold til overskriften!

Natten mot søndag ble lang med mange dobesøk. I tillegg en del feber, men heldigvis ikke noe blod! Da var det ikke helt ille,  men  jeg var fremdeles så syk som bare en mann kan bli! På morgonen ble det to Immodium, som roet ned situasjonen noe.  Pga. stort væsketap gikk Jorunn og køpte noen poser med rehydrering. Dette er en mix bestående av salt, sukker og eletrolytter som er tatt frem av WHO. Den kan kjøpes overalt og koster 2 kr. pr. pakke. Dette er et genistrek av WHO, som sannsynligvis har redusert spedebarnsdødeligheten i mange land.

Jeg var vel ikke døden nær, men elendet fortsatte ut over hele dagen og jeg ligger her å håper at jeg kan gå på jobb i morgen!  I tillegg til allt det beskrevne, gikk strømmen for 5 minutter siden! Den kommer å være vekke i 1.5 timer.

P.S. Visste dere at Nepals flagge er den enste som ikke er rektangulær?

I dag kjøpte jeg krøllfrie bilbukser!

Jeg var litt usikker på hva kledselen skulle være på røntgenavdelingen. Jeg ante uråd å tok på meg blå bomullsbukser og en hvit linskjorte den første dagen. Dette viste seg å være et meget godt valg! Men det var ikke noen annen som kom i bommulsbukser og linskjorte, men jeg følte i allefall at jeg hadde truffet rett. Noen få av personalet hadde hvit frakk, gjerne med navnet brodert på brystlommen. De aller fleste jobbet imidlertid i vanlige bukser og en skjorte. Helt vanlige bukser og skjorte fant jeg ut etter en stund at det ikke var. Både skjortene og buksene var nemlig av den krøllfrie sorten, så kallede “bilbukser”. Dette skjønte jeg var et genistrek i et land som dette! Mørke bukser pga av all skitt og krøllfritt for å underlette og forlenge bruken av klærne. Da er det bare hvor skittne de er som bestemmer hvor lenge de kan brukes. Da jeg kom til Nepal hadde jeg med meg kun en lin- og en bomullsskjorte samt to bomullsbukser. Jeg forsto kjapt at dette var løsningen. Dette måtte ordnes nå i helgen.

I ettermiddag hadde vi bestemt at vi skulle på Norwegian House for å spise vaffler og treffe andre nordmenn klokken fire. Vi hadde hørt at det er en slik samling hver fredag. Norwegian House ligger nede i Patan, og hvis a hvis ZOO ble vi fortalt. Drosje ned litt i siste liten mitt i rushen. Ble sluppet av utenfor ZOO og startet med å lete. Problemet i Kathmandu er at det ikke står gatenavn (står det så er det på Nepali), sjåførene er svært dårlig orientert og de kan heller ikke lese kart. At de heller ikke kan engelsk er kronen på verket. Vi gikk i ring rundt hele muren til ZOO, spurte folk etter veien men innså til slutt at vi ikke skulle få noen vaffler denne fredagen.

 

Tilbake til utgangsstedet der vi ble sluppet av, havnet vi mitt opp i en enormt stor utemarked. I hauger og lass så vi krøllefrie bukser og skjorter laget i syntet. Måtte jo bare kikke og etter prøving, måling og pruting kjøpte jeg en bukse samt to skjorter for 65 kroner! En meget vellycket kveld som bare måtte avsluttes i Pilgrim Garden med betaling av regninger på deres WiFi.

På mandag kommer jeg ikke å skille meg ut fra mengden, bortsett at jeg er litt blekere enn de andre!

De første dagene på jobb

Vi var vel forberedt på hva som kunne komme! Det er 4 røntgenlabber, 16 MSCT, mammolab, en åpen 0,3 Tesla MR og noen ultralydsapparater på avdelingen. Det eneste gjennomlysningslabbet kan ikke eksponere, så der blir det kun gjennomlysning uten noen dokumentasjon. På et av labbene bruker man en mobil c-bue for fotografering. Utstyret er en blandning av 70-talls generatorer og noen få som kun er noen år gamle. Ikke noen ting i mellom, f.eks. en generator som er 10 år gammel. På den lille ultralydslabben er det fire ultralydsapparater. Trangt som juling, men man undersøker ca. 250 pasienter per dag der. Heldigvis har man kommet vekk fra film-folie, og bruker kun CR unntatt ved mammografi. Det er ofte fremkallingen som er problemet i slike land.

Vi har fått et eget kontor! Vi kunne velge mellom et rom som var en del av et kjølerom til MR’n og et som låg to minutter unna på campusen. På det første var det svalt og deilig, men det blåste nokså friskt fra viften. Ikke snakk om å ha noen løse papirer på bordet der! Vi valgte det andre. Det er stort (ca. 20 m2) og gir sannsynligvis litt mer ro. Det kommer dog å bli kallt der til vinteren, spesielt hvis de ikke klarer å ordne så at vinduene går å stenge. Spenningen steg noe da IT gutta hadde vært å ordnet med internet. Jeg ville redigere en fil på den stasjonære PCn, å kopierte over file vha en minnepinne. Når jeg tok tilbake pinnen inn i laptopen, skrek den med en gang! En Trojan prøvde seg på laptopen, men ble umiddelbart slått i hjel. Det var en skikkelig stygg orm også! IT gutta kom etterhvert og fant ut at de skulle reformatere PCn. Mandag får vi den kanskje?

På sykehuset ser det kaotisk ut. Hunder som ligger å sover litt her og der. Sykehuset åpner klokken 9! Fra tidlig om morgonen begynner pasientene å køe for å få en kølapp! Deretter kan de gå videre til den poliklinikken de skal til for å køe videre, hvis det er slik jeg har skjønt det. De kan betale ekstrapenger for å få bestilt time hos en gitt lege. Hvis de f.eks. skal på CT og skal ha kontrast, må en slekting gå ut på gata for å kjøpe dette i et av de mange Pharmacies som ligger der. Når undersøkelsen er gjort kan pasienten forlate sykehuset med alle sine slektinger. Imidlertid må de komme tilbake neste dag for å hente svaret på undersøkelsen. Dette gjøres i spesielle skranker med lange køer, men jeg er usikker på om de må ha en kølapp for å køe der også?

Arbeidsdagen starter kl. 9, og vi er bedt om å ikke komme før det. Kl. 16 er det slutt. Mellom 13 og 14 er det lunch. Da går vi ut en gjeng å spiser curry med naan på noen restaurang. Foreløbig har vi ikke klart å få betale maten vår. Det er det alltid noen annen som insisterer på å gjøre det. Vår dag kommer sikkert! I går spiste jeg og Jorunn Dal (bønner) og mixed grønnsaker i curry samt mengder med naan og to brus. Nei, ikke Jorunn Dal men min kone! Dette kostet 17 kr for begge. På fredager jobbes det til kl. 13, men på søndag er det på jobb i gjen. Søndagen er mandag for dem, dvs. de jobber 6-dagers uke. Vi følger imidlertid norsk arbeidslov, og kan velge om vi vil være fri på fredagen eller søndagen. Dette kan vi nok ta litt på sparken, men vi velger foreløbig å være fri på søndagen. Etter kl. 13 på fredager er det fritt frem for oss å bruke labbene.

Jobbmessig så kommer vi å begynne med et mammografiprosjekt. Det er flere grunner til det. For det første kan vi gjøre en grundig og bra jobb der, og fagfeltet er smalt. I tillegg er det kun tre jenter som tar bilder der. Det gjør at det er lettere å opparbeide fortroende for det vi skal gjøre. I tillegg virker det som om det ikke er noen som har spesiell kompetanse på mammografi der.

Trafikkbildet er litt spesielt i Kathmandu. Kaotisk og et skikkelig lurveleven med tuting fra kl. 6 på morgonen, På gaten utenfor sykehuset har de imidlertid satt opp skilter med tuting forbudt!

 

Jeg så to turister i går!

De satt etter den støvete landeveien mellom Banepa og Panauti. De så slitne ut i varmen og jeg vet ikke hvor de skulle, men jeg var glad at jeg satt inne i en bil med egen sjåfør. Det var varmt i bilen også, men endog…

Det kjennes som at vi er turister intill videre. Bare resturangmiddager og seightseing på dagene. Festivalen pågår fremdeles og vi begynner derfor ikke på jobb før onsdag. Det er siste dagen av festivalen, så det blir sannsynligvis bare noe timer på jobb.

Vishnu

Vishnu statu

I dag leide vi en sjåfør hele dagen. Gokulp hentet oss hjemme og turen gikk østover. Fantastisk å slippe all eksos i Kathmandu. Første stopp var Vishnu statuen nær Banepa som er 45 meter høy. Den ble oppført for et år siden og er på et fredelig sted på en liten fjelltopp (eller kanskje litt mer hill her i Nepal). Imponerende sted, vakker utsikt, lite folk og frisk luft. Turistsesongen har jo ikke begynt ennå. Vishnu er jo som alle vet (jeg også nå) moren til Ganesh, elefantguden. Turen gikk videre gjennom wild west byen Banepa og videre mot Panauti. Panauti har et svært gammelt tempel som fikk FNs verdensarv status i fjor. Vi var de eneste besøkende og ble godt mottat og guidet av bestyreren. Nepal har forøvrig 10 steder som har verdensarvstatus. Vi måtte skrive navn i en besøksbok (var en helt blank side) og de insisterte også på at vi måtte komme med forslag til forbedringer for museet. Vi hadde ikke noen kjappe enkle løsninger der og da, så den kolonnen forble dessverre tom. Deretter kjørte vi til Dhulikhel, som ligger på en “hill” med en fantastisk utsyn over Himalaya. Lunchen ble inntatt på en terasse med utsikt over Himalaya. Dit må vi ta med gjester, eller kanskje heller til Nagarkot som ligger noe nærmere Himalaya?

Turen gikk veldig bra. Sjåføren kjørte så trygt som man kan forvente i denne kaotiske trafikken. Hele trafikkbildet preges av noen form for slalomkjøring, så det er ikke noen aktivitet for dem som lett blir bilsyke. Alle kjøretøy kjører slalom hele tiden. Mest beroende på det innebygde behovet til å kjøre forbi bilen eller motorsykkelen som er foran. Det er det hele kjøringen går ut på – å komme seg forbi! Kjøring uten et veI fungerende horn er ikke mulig. Da må man bare bli hjemme! I blandt kommer det to biler + en motorsykkel i bredde i motsatt retning, men i siste liten så tar noen en slalomsving og stryker såvidt forbi høyre fremskjerm. Ja, det er venstre trafikk her. Er det det ku i tillegg i bredde, så er utgangen uviss. Vi slapp imidlertid dette i dag! All trafikk skjer med den største ro. Ikke noen banninger, gestikuleringer eller skriking, som man hadde funnet syd i Europa. Her gjelder det å beholde roen og ikke miste ansiktet! En liten bevegelse med hodet eller hånden kan fortelle hva man vil. Uansett var det en billig fornøyelse, i hvert fall hvis man tar i betraktning at det er vår første uke her. Med tiden vil vi nok skalere oss ned på Nepalsk prisnivå, og protestere (uten å tape ansiktet) hvis det koster 2 kroner mer enn hva det pleier. 350 NOKs for sjåfør, bil og bensin for en hel dag er helt greit!

Busstasjonen i Dhulikhel

I morgen skal vi på jobb. Det skal bli spennende. Vet ikke hvilken tid, men det kommer å ordne seg. Shanta og Ganesh (ikke elefantguden), våre kontakter her, er svært opptatt av at vi skal trives. De har ringt og sendt SMSer flre ganger i går for å spørre om vi har det bra  Jeg tror ikke at vi kommer å forsove oss på onsdag! Her våkner vi ikke med hanen, men med nabobikja og biltrafikken, og de starter tidlig!

Alle våre hunder

Det er en sak som man legger merke til med en gang i Kathmandu. Nei, jeg tenker ikke på lukten av eksos, røkelser, krydder, likbrenning(!) eller gjæret søppel. Heller ikke den kaotiske støyende trafikken eller de fattige arbeidsløse. Nei, det er alle hunder som man finner overalt. Noen kyr også! Mitt i trafikken, på fortauene og uterestaurangene, sovende i store grupper mitt på dagen i skyggen eller bjeffende på bakgården hele natten. Sannsynligvis har de utøvd fri ukomplisert sex helt siden de første vesterlendske hippiene kom hit på slutten av 60-tallet. Med tiden har forskjellene mellom de ulike hunderasene blitt visket ut og de ser nokså lik ut i dag. Det er kun noen forskjellige fargevarianter av dem. Fredelige er de dog, hvilket får meg å tro at de sannsynligvis er hinduer eller buddhister. I dag såg jeg en hund som gikk i bånd! Vet ikke hva som feilet den?

Sint nabo!

Det er rart at det ikke skytes fler hunder i Nepal! De to som stod på bakgården og bjeffet til hverandre hele natten hadde lett kunnet bli slike offer, forutsatt at jeg hadde hatt et våpen tilgjengelig da! Her er et bilde på en av de to nabobikjene. Han liker ikke oss og vi liker ikke han. Det er det hans feil at vi ikke liker han! Han bjeffer så fort han ser oss på terassen, deroppe tre etasjer høyere enn han selv. Han holder oss våken på natten! Vi pleier derfor å smyge når vi er på terassen. Han er sannsynligvis ikke hindu eller buddist. Det andre bildet viser hvordan hunder i Nepal skal være og er forventet å oppføre seg!

Hva skjedde sen?

Landet torsdag ettermiddag kl.15. VISA formalitetene, som jeg var litt redd for på forhånd, gikk unna i en fei. Det gikk ikke å ordne arbeidsvisa fra Norge, så nå sitter vi her på et 3-måneders turistvisa. I følge papirene har vi ikke lov å arbeide eller utføre “volontary work” med en slik VISA! Ja, ja… Tollen slapp oss også glatt i gjennom. Akkurat tollen hadde jeg tenkt en del på, da en gjennomgang av vårt bagasje, verdt flere hundretusen, hadde kunnet resultere i tollavgifter. Vi ble møtt av Shanta og Ganesh og ble dekortert med “gull”halsduker (kata) og blomsterkranser. King for a day! Kjemi direkte med dem! Meget trivelige gutter som blir vår faste kontakt her nede. Ble kjørt til vårt nye hjem, men OJJJ hvilken trafikk. I tillegg er det hunder og kyr som går ubekymret mitt i veien. Fikk imidlertid beskjed at det kun var 5-10% av Kathmandus befolkning som var i byen nå, pga den store festivalen som pågår hele uken. De hevdet uten å smile at det var nokså rolig på gatene! Sykehuset er stengt hele uken og åpner på søndag. Kun akuttmottaket er åpent. Neste uke begynner nedkjøringen fra festivalen, og jobber da kun halv dag mandag til onsdag. Da er det kun tre uker igjen til neste festival! Da stenger de visstnok i fem dager.

Betale eller ikke… og hvor mye?

Å flytte til Nepal for 10 måneder krever en del tankearbeid med hensyn til hva man skal ha med seg! At det blir mer enn de vanlige 20 kiloene sier seg selv. Har man i tillegg en del utstyr med seg må man begynne å tenke overvekt og økonomi. Jeg gjorte tidlig et grundig søk på nettet for hvor mye det var lov å ha med seg. En kompliserende faktor var at vi reiste med både British Airways og Kingfisher. Billettene gav ikke noen informasjon om dette, men British Airways var greit å finne info om. Maks vekt 23 kg, og deretter 35 pund for hver ekstra koffert, uansett vekt. Kingfisher krevde en del mer jobb.  Nettsøk samt telefon til India overbevisste meg imidlertid om grensen var på 32 kg. Strategien ble derfor å ikke ha mer enn 60 kg tilsammen, samt at vi ble nødt å betale overvekt til London for to kofferter. Helt ok!

På Gardermoen, drøyt to timer før avgang, var det ikke like rett frem. Ble henvist til customer service der vi skulle betale for overvekten. Der startet problemene! På billettene de fikk opp på skjermen stod det at vi ikke fikk ha mer enn 1 kolli på 20 kg fra London. Overvekten skulle betales pr kg, dvs. ca. 20 kg x kjempemye. Jeg henviste dem til Kingfishers webside der det stod at man kunne ha 32 kg mellom London og Dehli/Kathmandu. Men, var det totalvekt eller hva èn koffert kunne veie? Uansett var det her et problem for to nitidige tjenestemenn. Lange telefonsamtaler ble tatt mellom Gardermoen og London. Tror også det ble ringt til India uten at det ble noe klarere. 60 minutter ble jeg stående å vente, før de endelig klarte å ta en beslutting! Da var jeg meget utålmodig og forberett på det verste. Jeg måtte legge bånd på meg selv, da jeg stod tett intill et skilt der det stod at all trakassering av tjenestemennene i skranken ville bli anmeldt. Jeg prøvde imidlertid å strekke meg så langt som mulig innenfor grensen da det ikke skulle bli anmeldt. Saken løste seg imidlertid med at jeg måtte betale 700 kr for to ekstra kofferter. Det var imidlertid den summen jeg hadde regnet i forvei.

 

Nå var det imidlertid ikke den rolige avferden lengre som vi hadde tenkt oss. Innsjekkingen var i ferd med å stenge og det var bare oss de ventet på. Vi ble også oppfordret til å springe da vi også måtte i gjennom en passkontroll. Sniking i securitien gav oss noen minutter. Taxfree var det ikke snakk om nå, og heller ikke å kikke etter Matja som vi hadde avtalt å treffe. En ny venn og Fredskorps (FK) representant fra Zambia som skulle til et mindre sted i Nepal, dog med et noe tidligere fly. Etter å ha planlagt en meget rolig avreise ender altså dette opp i noe svært heseblesende. I Dehli våknet vi opp etter en natt på flyet. Securitien tok saksen min, det er 36 grader ute og Jorunn mistet pusten etter å ha knasket i seg en chilli som gjemte seg i spenatsausen på Kathmanduflyet.

Ellers er alt bra her i Kathmandu. Bra Everestpils og 28 grader. DEN leiligheten med TRE terasser. Sant nok, to små men en meget stor mot sør!