Nepal

Radiation protection in medical health care
Archive for November, 2011

Går denne bussen til Gokarna?

Ja, jeg greier faktisk å si det på Nepalsk :-) Turen i dag skulle som sagt gå til Gokarna. Det var planlagt siden noen dager,  i tillegg fikk vi vite hos skredderen i formiddag at det skulle være en matfestival der i dag. Formiddagen gikk med til å hente noen bukser hos skredderen samt å handle innn en del ting vi trengte. Jorunn skulle prøve kåpen, men fikk beskjed om å komme tilbake i kveld.

 

Vi tok en tuk-tuk opp til Maharagunj, der vi byttet til en mikrobuss. Det er disse Hiacene som kjører som biltyver. I tillegg er de helt fullstoppet med folk. Morsomt og folkelig synes jeg i alle fall at det er! Jorunn er mindre begeistret, da det er lett å bli bilsyk i dem. Etter en stund på ringveien blir vi stoppet av politiet. Sjåføren kranglet med politiet, men alle tok det helt med ro. Dette var imidlertid rett utenfor en hønsfarm, så alle satt å holdt seg for nesen. Etter et kvarter så skjønner vi at sjåføren ikke har noe førerkort så turen ble ikke lengre, i hvert fall ikke med den mikrobussen. At mange av mikrobuss sjåførene ikke har førerkort, er det flere som har fortalt oss. Kjøre som biltyver kan de iallefall.  Ut på gata for å se etteren ny buss. Det tok ikke mange minutter, og vi var straks på vei mot vårt mål igjen.

Hit men ikke lengre!

Imidlertid tok vi bussen litt for langt. Havnet i Gokarna by, i stedet for resorten. Imidlertid var det et svært fredelig sted med et flott tempel. Noen unge jenter prøvde med glød å få oss som tilhengere av Shiva. I følge Lonely Planet ble tempelet funnet på 1400 tallet, og restaurering ble for noen år siden gjennomført med internasjonale midler. 16 yngre jenter ble opplært til å rengjøre treskæringen i tempelet. Et mye tidsødende arbeid, da det tok to dager for en jente å rengjøre et areal på 30×30 cm. Trass vi kom feil var det morsomt å se tempelet. Et fantastisk tre som gjennom mange år hadde helt tatt overtaket på et lite hus.

 

Vi gikk en sti på utsiden av Gokarna reservation forrest. Den tidligere kongen hadde forhindret hoggst i parken, fordi det skulle være en reservepark for hans personlige jaktturer. Etter 30 minutter kom vi frem til matfestivalen. Mat fra mange land, og vi rakk med lunch fra både Ryssland, Korea og Japan i løpet av en time. Veldig god mat og høy stemning. I morgen er det første advent og det er 25 grader i solen! Utrolig

Mette og fornøyde bestemte vi oss for å ta en taxi hjem.

Fler bilder kan sees i novembergalleriet!

Malai pani sanchhai chha!

Jada, jeg har det bra, men det går litt tregt med å lære seg Nepalsk.

Oj, vi  har fått en invitasjon til et Nepalsk bryllup! Det var broren til en kollega som skulle gifte seg. Invitasjonskortet fikk vi på en onsdag og bryllupet var neste mandag og tirsdag. Akkurat… to dager! I Norge hadde man nok vært nødt å sende kortet flere måneder i forveien, men det trengs ikke her. Noen dager i forveien er mer enn nok! Hjemme er jeg pinlig avhengig av min kalender på mobilen og at den er synket mot Outlook. Eneste gangen jeg har brukt kalenderen her i Nepal, var da jeg skulle notere flytidene til Dubai! Det forteller litt om hverdagslivet og samfunnet her :-)

 

Mandagen kom og vi stilte finkledde, sammen med 30-40 andre, i brudgommens hjem litt før klokken 9 på morgonen. En orkester (Field band som Maria hadde kalt det) på 11 mann var oppstilt, å de begynte straks å spille. Det var litt morsomt å se på, de spilte mer vesterlandsk musikk. Mindte litt om den begravelsesmarsjen i New Orleanse som er med i en James Bond film. Men kanskje også litt om de skramleorkestene man kan høre på morgonen på 17. mai! Sjefen spilte klarinett og de andre klemte til for allt de hadde i refrengen. Jeg misstenker at han til tider ble litt irritert på sine til dels umusikalske venner. Minstemann (hadde sikkert blitt kalt rævedilter i Bergen) spilte kastanjetter i alt for store skor.

 

Det ble servet snacks, mat og drikke og vi ble der frem til 12 tiden. Vi fikk en tikka blandet med ris i pannen og en pose med nøtter og søtsaker før vi forlot hjemmet. Orkesteret stilte opp på gaten med alle gjester bak seg. Deretter gikk vi i et langt tog rundt hele bydelen til full musikk. Deretter gikk det tilbake til huset med videre transport til brudens hjem. I brudens bydel gikk vi pånytt i et langt tog med korpset fremst. Brudens slekt hadde leid et lokal, der vi ble traktert med mer snacks og drikke. Orkesteret spilte selvfølgelig også, og det begynte å kjennes i hodet. Klarinett… dunk-dunk-dunk åsså noen sekunder med blås fra fire horn. Deretter klarinett… dunk-dunk-dunk igjen.

 

Bruden satt inne i lokalet omgitt av en skokk med nære venninner, brudgommen satt utenfor med  sine venner. Hun kikkett hele tiden ned i gulvet og så akkurat så skamfull ut som de skal gjøre når det er et arrangert giftemål. Lunch ble servert og deretter begynte sermoniene. En prest i ulltrøjje ankom bak på en motorsykkel. Det var mye hokus-pokus med slenging av ris i alle hold og kanter, ofring av frukter og annet og telling av nøtter. Det var i alle fall det som det så ut som. Bruden fikk nøtter i hendene som hun siden la i en bolle som en veninne la til siden. Ulike røkelser ble tent og vann farget med rødt pulver ble også slengt omkring. Mot slutten da hennes foreldrer også deltok i sermonien begynte hun å grine. Skikkelig hulking! Jeg kan skjønne det! Hun skal gifte seg med en kar hun bare har møtt en gang. Hun skal flytte hjemmefra og inn i en ny familie, der det er en annen sjef. Dvs hun skal flytte inn til brudgommen som bor med sin mor, bror, brorens kone og deres datter. Vigselen drog ut i tid. men til slutt kunne bruden føres hjem i den pyntede bilen fulgt av en lang kortesje med biler og motorsykler. Vel tilbake igjen var det mørkt og orkesteret begynte å spille ute på gaten med alle naboer tilstede. Kvinnene i brudgommens slekt, som ikke hadde vært med til brudens hjem, danset på gaten for å vise at de var glade for at bruden hadde ankommet. Mer sermonier samt snacks, mat og drikke ble fortært før vi drog hjem kl. 20, 11 timer etter at vi kom dit, med magen full av god mat, nepalsk whisky og hode fylt av mye nye inntrykk

 

Alt dette var bare første dagen. Klokken 10 neste formiddag var vi invitert til lunch med nærmeste slekt og venner. Ja, vi ble oppgradert til den ærefulle statusen “close friends” så vi kunne bli med. Dette var brudens slekt sin dag. Hele brudens slekt kom for å se at det gikk bra med bruden. I tillegg hadde de med mat, frukt og mye annet. Mye sermonier da også, men brudgummens med slekt var her bare statister, også oss. Mer whisky og snacks. Gledelig var det å se at bruden smilte! Etter tre timer bar det hjem i gjen for å skifte klær å puste ut litt. Klokken fem ble vi hentet igjen til det store bryllupspartyet. 670 inviterte  gjester i et stort festlokale. Flott opplegg! Bruden og brudgummen satt i kongestoler og mottok presanger. Siden vi var invitert av brudgommens familie så hadde vi kun med en presang til bruden. Jorunn kommenterte til en Nepalesisk dame at det var hyggelig at bruden ikke gråt noe mer. Da fikk hun til svar “vi alle grått i våre bryllup”. Mye folk og hyggelig stemning, hjem kl. 21.

 

Mandagen og tirsdagen kan oppsummeres med mye mat, underholdning, nye hyggelige venner, en fantastisk kulturell opplevelse og ikke minst to litt uvanlige arbeidsdager!

 

BTW… Synd at vi var så opptatt disse dagene og at vi ikke kunne rydde plass i kalenderen for å treffe Håkon her i Nepal :-(

To, fir og seksbeninger

Dyr er det mye av her. Løshunder er allerede nevnt i tidligere blogginnlegg (“Alle våre hunder“). Kakkerlaker har jeg ikke nevnt, men vi slengte ut en fet rakkere som prøvde å ta seg inn gjennom terassedøren for noen uker siden. Siden har vi heldigvis ikke sett noe til ham. Rotter i sykehusgangene har vi blitt advart  for, men har ikke sett noen foreløpig. Den eneste rotten vi har sett var på en Thailandsk restaurang. To duer har jeg også jaget ut av kontoret, før vi klarte å stenge vinduet. Vi føler oss beæret som har eget kontor, da 3 professorer på Radiologisk avd. deler et lite kontor uten pc og internet.

For noen dager siden lå det en ku i hagen. Vi fulgte med han i noen timer, hellig som den er.  Først var den nokså oppmerksom på hva som skjedde runtomkring seg. En time senere lå den pladask på ryggen og ble oppvartet av et ti-talls fugler. Om det var lopper eller annet de fant vites ikke, men kuen koste seg.

En annen ku som var ute på farlig oppdrag så vi i går morges. Den prøvde å krysse trafikken midt i morgen rushen. Man kan lure hvem det var mest farligst for? Kuen eller bilførere/motorsyklister? Å ta ihjel en ku kan gi to års fengsel, hvilket gjør at jeg holder en knapp på at det var farligere for bilførerne og motorsyklistene!

En ku på farleg ferd i morgenrushen.

En ku på farleg ferd i morgenrushen.

I dag ble forbauselsen større når vi så en hjort i bånd nede i hagen. En mann satt og holdt den samtidig som han prøvde å mate den. På ettermiddagen ropte landlorden og lurte på om jeg ville se den. Den satt i et bur og så vettskremt ut! Hjorten var fem måneder gammel og han hadde fått den av en kamerat som hadde fanget den i Shivapuri (se tidligere blogg “15 years in prison“). Jeg spurte om det var pet eller food, men skjønte ikke helt hva han svarte. Får bare håpe at de ulike vakthundene ikke skremmer vettet av den! Adrenalin i kjøttet kan jo som kjent gi en bismak i kjøttet!

En hjort i hagen!!!

En hjort i hagen!!!

Ellers så har vinteren kommet! Det merkes ikke på at det blir så mye kaldere, men mer på litt hyppigere strømavbrudd. Vinteren er strømavbruddssesong sies det, og det er akkurat nå det andre i dag. Jaja… det er jo koselig med stearinlys da og i tillegg har vi fått en gass heater!

Dagens andre strømavbrudd :-(

Dagens andre strømavbrudd :-(

Kommunikasjon i ulike former

Kommunikasjon er så mangt og mye, kanskje spesielt her i Nepal? Når vi kom hit i begynnelsen av oktober var det knapt en turist å se her. Vi kunne t.o.m. gå omkring i Thamel uten å se en eneste hviting. I dag er det helt annerledes! I Thamel kryr det av turister. Det er vanlige backpackere, pensjonist backpackere, mødrer med halvvoksne døtrer på sitt livs tur, kule typer som vil være kule, ancient hippies som vil drømme tilbake til gode gamle tider og ordinære trekking turister .

Fotografering av barn!

Fotografering av barn! Det beste er å se sitt eget bilde synes de.

Språket er vanskelig, spesielt hvis man ikke er Nepaleser eller Indier da. Ja, Nepali er nokså likt Hindi, sies det…  Lonely Planet hevder at “Peace Corps and other aid workers pick up a working knowledge of the language very quickly”.  Det gjenstår  å se! Man snur virkeligen på setningene her. “Tapaiko nam ke ho?” Det er ord for ord “Ditt navn hva er?”  Det vanskeligste er alle pronomen. For “you” finnes det ulike pronomen, avhengig av hvor på rangskalaen de befinner seg. Hajur brukes for guder, konger, presidenter etc. “Tapai” er den formelle måten å tilsnakke folk på. “Timi” er gangbart mellom venner og familie og tilslutt “ta” sier man til dem  som man ikke har respekt for. Et pussig forhold er at 95% av mennene snakker til sine koner med “ta”!

I torsdags fikk vi besøk fra Kolkata (Calcutta). To neonatal intensivsykepleiere som vi traff på Hadelandkurset kom på besøk. Kristin og Rita jobber på en nyfødt avdeling i Kolkata (Calcutta) i 6 måneder. Vi fant rask tonen på Hadelandkurset, og bestemte oss for å hilse på hverandre. De er her nå og vi besøker dem i Kolkata i februar/mars. Vi har hatt fri to dager og guidet dem runt. Meget hyggelig å ha besøk!

Kristin og Rita ble tatt imot på tradisjonelt vis med kata og blomsterkranser.

Dette var allikevel en litt avsporing igjen! Vi skulle hente dem på flyplassen torsdag ettermiddag. Flyet landet  15:15 og det var vel omtrent når vi var derute også. Tiden gikk uten at de kom ut av tollen. Jeg tenkte at det er helt normalt, fordi det er mye turister og køen for VISA søknader er lang.

Å vente i to timer er ikke noe problem. Det er såååå mye å se på! En morsom ting jeg har sett flere ganger (men ikke klart å fotografere ennå), er når det skal tas gruppebilder av personer. Hvis det er en gruppe på 10 personer så fisker rask halvdelen av dem opp en mobiltelefon som de later at de snakker i når bildet tas. Det er meget underholdende å se på!

En annen sak som vi opplever er at det er utrolig mange som kjøper en LCD 32 tommers TV i India, Dubai eller noe annet land. Disse TVene sjekkes inn som vanleg baggasje på flyet! Masse tau rundt og en stor adresselapp. Hadde noen turt å sende en LCD TV fra Oslo til Tromsø???

Turen til og fra flyplassen kan sammenlignes med en taxitur på Rallarveien, i en bil uten støttdempere. Støttdempere har de selvfølgelig, men de fleste er totalt utslitt. Jeg så forresten en forelder med barnevogn i går! Det var den første og eneste jeg har sett ila 6 uker. Barnevogner er som kjent ikke så praktisk på Rallarveien.

En annen ting som er morsomt å se på flyplassen, er når buddhistiske munker hiver opp en iPhone fra lommen! Ok, kan være at det er noen av de billige Kinesiske piratkopiene som de selger nedenfor Asan market, men i alle fall… litt rart ser det ut.

Fest for menn! Her ble vi invitert på mat.

Å gå nede i Thamel når det er så mye turister kan være litt masete. Alle har lyst å selge. Hvis man spør om prisen på noe, eller viser interesse for en produkt, så spør de selvfølgelig om man ikke skal kjøpe det. Hvis man sier nei, men også at produkten var fin, skjønner de ikke overhode hvorfor man ikke kjøper det.

Sari marked nede ved Asan.

Beste kommentare utenfor en butikk i går var “spend your money here!”.

BTW… fler bilder finnes i galleriet under november!