Nepal

Radiation protection in medical health care
Archive for February, 2012

Vi har vært på en radiologisk SAARC kongress i Dharan. Dharan er en liten søvnig landsby langt øst i Nepal. Det er få biler her, og det er mest sykkelrickshar og autorickshar (Indiske varianten) å se på gaterne. Det er også litt begrenset med antallet hotellsenger, i allefall på hotell med litt bedre komfor. De beste hotellene var bestillt lang tid i forveien til prominente gjester og inviterte forelesere, og vi hadde dessverre ikke kommet i den kategorien :-( Vi meldte på et foredrag, men fikk nøye oss med en poster. Rommet på Hotel Aangan fikk vi tak i siste liten.

 

Signaler for room service

Å reise fra Khatmandu til Dharan gjør man enten med en 15 timers busstur eller med et småfly som tar 45 minutter. Vi valgte det siste. Hva med  hotellet da? Rommet besto av to senger, det var i stort sett alt. Klærne ble liggende i kofferten, da det ikke var noe annet sted å ha dem. Madrassene besto av 2-3 cm hard fylling. Det er usikkert hva som var i puten, men den var ca. 20 cm høy, firkantete, steinhard og veide flere kg. Dynen føltes mest  som et gulvteppe. I taknivå var det et stort luftehull inn til nabotoaletten. Det var mulig å høre PRESIS ALT som foregikk derinne. En naken lyspære var den eneste belysningen. Det gikk ikke å spyle på doen, slik at man måtte bruke en bøtte med vann for å få ned tingene. Varmt vann fantes selvfølgelig ikke.

   

Å ha noen gekkos springende på veggene synes jeg bare er hyggelig, men Jorunn er ikke like begeistret. Første kvelden da vi kom hjem kl. 22, var hele hotellet lukket med jernporter som var dratt ned og låst med hengelåser fra innsiden. Etter en del sparking på porten kom en søvnig nattevakt å åpnet. Dette skjedde førvrig også de to andre kveldene da vi kom hjem. Jeg tenkte litt på brannsikkerheten, men fant ut at vi kunne hoppe fra første etasjen.

   

Kl. 5:45 den første morgonen våknet vi av at de hadde spytte- og harke konkurranse utenfor rommet. Dette er ikke noen uvanlig aktivitet i Asia, spesielt på morgenen, men jeg har våknet på bedre måter. Hotellet skal i allefall ha noen plusspoeng for at alle myggestikkene vi  fikk ila natten, var akkurat myggestikk og ikke loppebitt. Plusspoeng også fordi at vi ikke fant noen kakkerlakker på rommet og at nabohuset hadde WiFi som var slått på i noen korte perioder mens vi var på rommet. Samme nabo drar også ned helhetsinntrykket, da han begynte å spille Hindi musikk på full guffe kl. 5 den ene morgonen. Hotellet var i allefall  ikke overpriset, da vi betalte 55 kr pr natt for dobbelrommet. Jeg kjøpte forøvrig vann i en liten butikk seint på lørdagskvelden, der det var en mann som var svært nyskjerrig. Han spurte hvor jeg bodde, og da jeg svarte Hotel Aangan sa han at det hotellet likte han ikke! Det var alltfor dyrt! Tjaa… kanskje det var litt overpriset?

 

Jeg har bott på ett dårligere hotel tidligere og ett med kanskje tilsvarende standard. Det dårligste var på grensen mellom India og Nepal for mange år siden, og det er den eneste gangen jeg har ønsket å ha en revolver under puten.  Hostellet i Madrid for 23 Euro pr. natt var heller ikke noen høydere, men der var det ikke noen mygg! Imidlertid blir nok dette det dårligste hotelloppholdet, siden vi har vært her i hele tre netter!

 

Møtet var imidlertid bra, med ca. 1000 deltakere inkludert alle ledsagere fra ulike SAARC land. SAARC er en sammenslutning av Nepal, India, Sri Lanka, Bhutan, Thailand, Pakistan, Bangladesh, Maldivene og Afganistan.  Det er utrolig lett å komme i kontakt med folk her. Du vet også at du er nesten den eneste “hvitingen” når alle kommer frem å vil ta bilde av deg. Selvfølglig skal de være med når en kammerat tar bildet , og deretter er det kammeratens tur å bli med på bildet.  Jeg har ikke tall for hvor mange bilder som er tatt av oss, poserende sammen med ulike personer. Det blir oppstilling, og det er alltid litt kniving om hvem som skal stå på siden av en (primært Jorunn). Mest morsomt er nesten da de tar i hånd etterpå å takker for at de fikk ta et bilde. Jorunn følte seg i ekstra godt humør fordi hun fikk svært mye oppmerksomhet av alle. Hun trengte aldri hente mat eller drikke selv, det var alltid noen annen som passet på at hun hadde alt eller en stol at sitte på. Invitasjoner til å besøke folk mangler det heller ikke. Bhopal, Shrininagar, Dehli og fler steder står på lista der vi har invitasjoner. Det kan nesten bli litt for mye av det gode, da man MÅ love å komme. Gjestfriheten er imidlertid fantastisk!

Mine erfaringer som turguide for Tibetanske pilgrimer

Torsdag ettermiddag skulle vi til Kolkata for å hilse på venner. Fordi vi fryktet studentdemonstrasjoner med tilhørende trafikkaos, fant vi en drosje ut til flyplassen i god tid. Fremfor oss i køen i innsjekkingen var det et stort selskap Tibetaner. Vi oppfattet dem som pilgrimer som hadde vært i Bhoudna. Det er et sentralt tempel for tibetanske bhudister. Etter at vi hadde sjekket inn kom en av dem frem til meg og ville kikke på boardingkortet. Han så at det stod Kolkata og skinte med hele fjeset og sa noe for meg totalt ubegripelig. Til slutt skjønte vi at de var totalt “lost” på denne flyplassen, som egentlig er nokså liten.  Vi gav tegn til at de kunne følge oss opp til passkontrollen, som er før man kommer inn på den internasjonelle delen.  Vi hadde allerede  skrevet vårt” embarkation card”, som må fylles ut før man viser passet, og vi stilte oss i køen for foreigners. Etter å ha køet en stund kommer en annen av tibetanene frem til oss med et tomt embarkation card i sin hånd. Vi skjønner da at han overhode ikke skønner hvordan han skal fylle ut det. Vi får passet hans og fyller ut det i litt stress, fordi det nesten var vår tur. Endelig ferdig når det var min tur. Imidlertid var det stress og jeg fikk med hans pass til kontrollen. Det ble ordnet opp, men nå skjønte vi at vi hadde en mission.  Det var godt om tid før flyet skulle gå, og dette var helt klart mer spennende å hjelpe disse vennlige bortkomne tibetanerne  enn å sitte i en stol å stirre på tavlen for avganger.

 

Vi ventet til alle hadde kommet i gjennom, og det tok en stund. Jeg satt sammen med to yngre gutter, bestefar og bestemor samt noen eldre menn og en kvinne.  De stokket seg runt meg å pekte på ulike deler av boardingkortet; dato, flight, destinasjon, sitteplass etc. Jeg forsøkte så godt som mulig å forklare hva de forskjellige  tingene var, men jeg tror at det kun var dette med sitteplass som de skjønte fordi det var enklest å vise med tegnespråk. Til slutt var alle i gennom, men da var det plutselig flere som ble ropt tilbake. Det viste seg at noen av dem bare hadde gått i gjennom passkontrollen uten embarcation card og uten å bli kontrollert. Vi beroliget dem enn en gang med at vi skulle vente på dem.

 

Nå var alle med og jeg gikk først som den utnevnte lederen for gruppen til neste security sjekk. Jeg prøvde å forklare med å vise at de måtte ta av seg belter, tømme lommene samt å legge vesker og bager i kassen som skulle kjøres i gjennom røntgengjennomlysningen. Når jeg selv hadde kommet i gjennom beskuet jeg det kaoset som oppstod for sikkerhetspersonellet. Gamlefar prøvde å gå i gjennom uten å ta av seg noen ting. Han hadde diverse smykker, halsbånd og småvesker. En av Tibetanerne hadde missoppfattet det hele og prøvde å bære kassen med alle sine ting i gjennom buen der det kontrolleres for magnetiske ting. Jorunn tok med seg bestemor og den andre kvinnen i køen for kvinner. Etter securitien må alle vise opp hva de har i sine vesker, og i tillegg skal det stemples OK på en adresselapp som skal henge på håndbagagen. Hverken jeg eller Jorunn hadde satt på en slik adresselapp, men heldigvis hadde jeg plukket med meg to fra innsjekkingen. Deretter var det ok for oss. Imidlertid hadde ingen av kvinnene noen slik adresselapp, og derfor kom de ikke videre. Personellet nektet å gå å hente slike, så Jorunn sprang i vei, gennom alle security kontrollene og ned til innsjekkingen for å hente fler. Jeg ropte at hun skulle ta ti stykker.

 

Etter en stund kom hun tilbake og vi fikk delt ut til alle som ikke hadde. Etter en god stund kunne jeg lede gruppen videre ut til avgangshallen. Der satte vi oss alle ihopa og jeg hviste at de bare skulle slappe av. Hver gang det ble annonsert noe i høytaleren så snudde seg ti par øyener i mot oss. Det var bare å skakke på hodet. Til slutt var det vår tur og jeg kunne for siste gangen lede gruppen ut mot bussen som skulle ta oss ut til flyet.