Nepal

Radiation protection in medical health care

Kommunikasjon i ulike former

Kommunikasjon er så mangt og mye, kanskje spesielt her i Nepal? Når vi kom hit i begynnelsen av oktober var det knapt en turist å se her. Vi kunne t.o.m. gå omkring i Thamel uten å se en eneste hviting. I dag er det helt annerledes! I Thamel kryr det av turister. Det er vanlige backpackere, pensjonist backpackere, mødrer med halvvoksne døtrer på sitt livs tur, kule typer som vil være kule, ancient hippies som vil drømme tilbake til gode gamle tider og ordinære trekking turister .

Fotografering av barn!

Fotografering av barn! Det beste er å se sitt eget bilde synes de.

Språket er vanskelig, spesielt hvis man ikke er Nepaleser eller Indier da. Ja, Nepali er nokså likt Hindi, sies det…  Lonely Planet hevder at “Peace Corps and other aid workers pick up a working knowledge of the language very quickly”.  Det gjenstår  å se! Man snur virkeligen på setningene her. “Tapaiko nam ke ho?” Det er ord for ord “Ditt navn hva er?”  Det vanskeligste er alle pronomen. For “you” finnes det ulike pronomen, avhengig av hvor på rangskalaen de befinner seg. Hajur brukes for guder, konger, presidenter etc. “Tapai” er den formelle måten å tilsnakke folk på. “Timi” er gangbart mellom venner og familie og tilslutt “ta” sier man til dem  som man ikke har respekt for. Et pussig forhold er at 95% av mennene snakker til sine koner med “ta”!

I torsdags fikk vi besøk fra Kolkata (Calcutta). To neonatal intensivsykepleiere som vi traff på Hadelandkurset kom på besøk. Kristin og Rita jobber på en nyfødt avdeling i Kolkata (Calcutta) i 6 måneder. Vi fant rask tonen på Hadelandkurset, og bestemte oss for å hilse på hverandre. De er her nå og vi besøker dem i Kolkata i februar/mars. Vi har hatt fri to dager og guidet dem runt. Meget hyggelig å ha besøk!

Kristin og Rita ble tatt imot på tradisjonelt vis med kata og blomsterkranser.

Dette var allikevel en litt avsporing igjen! Vi skulle hente dem på flyplassen torsdag ettermiddag. Flyet landet  15:15 og det var vel omtrent når vi var derute også. Tiden gikk uten at de kom ut av tollen. Jeg tenkte at det er helt normalt, fordi det er mye turister og køen for VISA søknader er lang.

Å vente i to timer er ikke noe problem. Det er såååå mye å se på! En morsom ting jeg har sett flere ganger (men ikke klart å fotografere ennå), er når det skal tas gruppebilder av personer. Hvis det er en gruppe på 10 personer så fisker rask halvdelen av dem opp en mobiltelefon som de later at de snakker i når bildet tas. Det er meget underholdende å se på!

En annen sak som vi opplever er at det er utrolig mange som kjøper en LCD 32 tommers TV i India, Dubai eller noe annet land. Disse TVene sjekkes inn som vanleg baggasje på flyet! Masse tau rundt og en stor adresselapp. Hadde noen turt å sende en LCD TV fra Oslo til Tromsø???

Turen til og fra flyplassen kan sammenlignes med en taxitur på Rallarveien, i en bil uten støttdempere. Støttdempere har de selvfølgelig, men de fleste er totalt utslitt. Jeg så forresten en forelder med barnevogn i går! Det var den første og eneste jeg har sett ila 6 uker. Barnevogner er som kjent ikke så praktisk på Rallarveien.

En annen ting som er morsomt å se på flyplassen, er når buddhistiske munker hiver opp en iPhone fra lommen! Ok, kan være at det er noen av de billige Kinesiske piratkopiene som de selger nedenfor Asan market, men i alle fall… litt rart ser det ut.

Fest for menn! Her ble vi invitert på mat.

Å gå nede i Thamel når det er så mye turister kan være litt masete. Alle har lyst å selge. Hvis man spør om prisen på noe, eller viser interesse for en produkt, så spør de selvfølgelig om man ikke skal kjøpe det. Hvis man sier nei, men også at produkten var fin, skjønner de ikke overhode hvorfor man ikke kjøper det.

Sari marked nede ved Asan.

Beste kommentare utenfor en butikk i går var “spend your money here!”.

BTW… fler bilder finnes i galleriet under november!


Leave a Reply