Nepal

Radiation protection in medical health care

Hvordan jeg printer ut en fil…

Å fortelle hvordan jeg tar en utskrift høres neppe så morsomt ut! Imidlertid er en utskrift av en fil (nesten) en halv dags jobb! Først må jeg ha en virusfri minnepinne for å kopiere filen fra min laptop over til minnepinnen.  Akkurat nå har jeg virus på tre av mine fem minnepinner. Forklaring følger senere. Deretter låser jeg meg inn på et kjølerom for MRn der den eneste fungerende printeren står. Der er det bikjekallt! Først må jeg ordne papir. Det er slike listepapir, som sitter ihop i lange rekker. Dere husker dem som mates frem med to hjul, og har små hull på hver side for å få det til? Såå…  fjerner jeg disse rimsene med hull, deretter må jeg rive av ett og ett papir, for å siden legge dem i printeren. Det finnes 4-5 printere på avdelingen, men det er bare denne som fungerer. Deretter stopper jeg inn minnepinnen og printer ut. Det pleier å gå noenlunda bra, men disse papirene er ikke nøyaktig A4 så det blir litt krøll. Etter å ha hatt minnepinnen i den PCn, er det full av virus. Den PCn er nemlig ikke koblet til internet og kan da følgelig ikke oppdatere sitt virusprogram. For å slette viruset må jeg låse meg inn på et annet kontor, som ligger helt i andre enden av avdelingen. Der er avdelingens eneste PC med internett. Den får imidlertid glatt rensket minnepinnene.

Her er dagens fangst for en av USB stikkene.

Det finnes også andre ting som gjør det litt vanskeligere her. Røntgenutstyret går i stykker uten at det finnes reservedeler. Kompresjonsplaten på mammoen knakk for to uker siden. De sa at de skulle bestille en ny, men at det kunne ta mer enn måneder før innkjøpsanmodningen hadde behandlets. Det er mange avdelinger og sjefer som skal godkjenne en slik bestilling, og det er ondt om penger. Jeg skrev da en mail til Hologic, hvilket er den Amerikanske produsenten, forklarte situasjonen og bad om at de skulle donere en kompresjonsplate. Fikk svar med en gang, og to plater er nå på vei! Nå er det bare byråkratien ved å hente den fra tollen som forsinker det hele.

Privat røntgenlab.

Hva er da ellers annerledes her? Jo, når man skal betale med kort i en butikk (det er de færreste som tar kort, bare store supermarked), der deles ofte èn kortleser mellom mange kasser. Om det oppstår kontakt med betalingsterminalen, må man taste inn PIN koden, presis som hjemme! Forskjellen er imidlertid at hjemme så er PIN tastingen en ytterst privat sak. Her blir det samling ved terminalen og gjerne 4-5 personer av personallet som overvåker hendelsen med tasting av PIN kod. De er ekstremt nysgjerrige her, men hele situasjonen er bare sjarmerende :-) Når PIN koden er tastet og kvittoen har kommet ut, blir man også bedt om å signere en kvittering. Jeg har sluttet å diskutere dette, og signerer for enkelthetens skyld!

 

På den andre siden er livet nokså lett her! Blir man syk så går man bare ut og kjøper antibiotika, sterk hostesaft  eller hva annet det måtte være uten resept. Det er bare å forklare hva man (tror?) man lider av :-) Det er flust med apotek i nabolaget, og de har åpent til 10 på kvelden. Ikke snakk om å dra ned på det kveldsåpne apoteket på Majorstua i Oslo :-) Lunch spiser vi ute. Det kryr av billige sjapper som serverer bra mat utenfor sykehuset. Middag likeså! Curry, tandoori, sushi… det meste finnes på gata mindre enn fem minutter vekk. I tillegg skjer det så mye hele tiden. Trafikken er fascinerende, det er utrolig hva som er mulig å frakte på en sykkel eller motorsykkel. I tillegg alle fargerike mennesker. Jeg tror vi kommer å kjede oss ihel når vi kommer hjem :-(

Kina markedet nedenfor Asan er helt utrolig! Der selges alt for en billig penge. Non-branded elektrisk utstyr uten noen som helst firmalogo, selges for en slikk og ingenting. Mye av tingene er produsert i en garasje eller en minifabrikk i Kina. Briller f.eks. kjøpes pr. kilo. ikke pr. stykk ved Kinesiske grensen. Vi har kjøpt brødrister og elektriske laken på Kinamarkeden. Ikke noe IEC standard direkte, og er vi heldige så holder det så lenge vi er her. Jeg har også tenkt å kikke etter noen grell julebelysning på Kina markedet som vi skal ha på terrassen. Det blir nok en diskusjon med Jorunn, men håper Gard og Sondre støtter meg.

På tale om jul så kan jeg ikke kjenne den minste julestemningen. Første desember og >+20 grader på dagene. Det er kun de store julestjerne trærne som minner noe om julen.

Vi lurer på om vi begynner å bli akklimatisert?? På vei fra jobb i dag var det en “hviting” som jogget forbi oss. Han hadde to hunder i bånd og var kledd i t-shirt og SHORTS! Hadde jeg hatt kameran så hadde jeg nok tatt et bilde :-) Vi oppdaget da at det som annerledes faktisk er nokså normalt! Morsomt var det å se når han sprang forbi alle de ulike løshundenes revir. Han fikk virkeligen fart på seg da!


Leave a Reply