Nepal

Radiation protection in medical health care

Mine erfaringer som turguide for Tibetanske pilgrimer

Torsdag ettermiddag skulle vi til Kolkata for å hilse på venner. Fordi vi fryktet studentdemonstrasjoner med tilhørende trafikkaos, fant vi en drosje ut til flyplassen i god tid. Fremfor oss i køen i innsjekkingen var det et stort selskap Tibetaner. Vi oppfattet dem som pilgrimer som hadde vært i Bhoudna. Det er et sentralt tempel for tibetanske bhudister. Etter at vi hadde sjekket inn kom en av dem frem til meg og ville kikke på boardingkortet. Han så at det stod Kolkata og skinte med hele fjeset og sa noe for meg totalt ubegripelig. Til slutt skjønte vi at de var totalt “lost” på denne flyplassen, som egentlig er nokså liten.  Vi gav tegn til at de kunne følge oss opp til passkontrollen, som er før man kommer inn på den internasjonelle delen.  Vi hadde allerede  skrevet vårt” embarkation card”, som må fylles ut før man viser passet, og vi stilte oss i køen for foreigners. Etter å ha køet en stund kommer en annen av tibetanene frem til oss med et tomt embarkation card i sin hånd. Vi skjønner da at han overhode ikke skønner hvordan han skal fylle ut det. Vi får passet hans og fyller ut det i litt stress, fordi det nesten var vår tur. Endelig ferdig når det var min tur. Imidlertid var det stress og jeg fikk med hans pass til kontrollen. Det ble ordnet opp, men nå skjønte vi at vi hadde en mission.  Det var godt om tid før flyet skulle gå, og dette var helt klart mer spennende å hjelpe disse vennlige bortkomne tibetanerne  enn å sitte i en stol å stirre på tavlen for avganger.

 

Vi ventet til alle hadde kommet i gjennom, og det tok en stund. Jeg satt sammen med to yngre gutter, bestefar og bestemor samt noen eldre menn og en kvinne.  De stokket seg runt meg å pekte på ulike deler av boardingkortet; dato, flight, destinasjon, sitteplass etc. Jeg forsøkte så godt som mulig å forklare hva de forskjellige  tingene var, men jeg tror at det kun var dette med sitteplass som de skjønte fordi det var enklest å vise med tegnespråk. Til slutt var alle i gennom, men da var det plutselig flere som ble ropt tilbake. Det viste seg at noen av dem bare hadde gått i gjennom passkontrollen uten embarcation card og uten å bli kontrollert. Vi beroliget dem enn en gang med at vi skulle vente på dem.

 

Nå var alle med og jeg gikk først som den utnevnte lederen for gruppen til neste security sjekk. Jeg prøvde å forklare med å vise at de måtte ta av seg belter, tømme lommene samt å legge vesker og bager i kassen som skulle kjøres i gjennom røntgengjennomlysningen. Når jeg selv hadde kommet i gjennom beskuet jeg det kaoset som oppstod for sikkerhetspersonellet. Gamlefar prøvde å gå i gjennom uten å ta av seg noen ting. Han hadde diverse smykker, halsbånd og småvesker. En av Tibetanerne hadde missoppfattet det hele og prøvde å bære kassen med alle sine ting i gjennom buen der det kontrolleres for magnetiske ting. Jorunn tok med seg bestemor og den andre kvinnen i køen for kvinner. Etter securitien må alle vise opp hva de har i sine vesker, og i tillegg skal det stemples OK på en adresselapp som skal henge på håndbagagen. Hverken jeg eller Jorunn hadde satt på en slik adresselapp, men heldigvis hadde jeg plukket med meg to fra innsjekkingen. Deretter var det ok for oss. Imidlertid hadde ingen av kvinnene noen slik adresselapp, og derfor kom de ikke videre. Personellet nektet å gå å hente slike, så Jorunn sprang i vei, gennom alle security kontrollene og ned til innsjekkingen for å hente fler. Jeg ropte at hun skulle ta ti stykker.

 

Etter en stund kom hun tilbake og vi fikk delt ut til alle som ikke hadde. Etter en god stund kunne jeg lede gruppen videre ut til avgangshallen. Der satte vi oss alle ihopa og jeg hviste at de bare skulle slappe av. Hver gang det ble annonsert noe i høytaleren så snudde seg ti par øyener i mot oss. Det var bare å skakke på hodet. Til slutt var det vår tur og jeg kunne for siste gangen lede gruppen ut mot bussen som skulle ta oss ut til flyet.

Leave a Reply