Nepal

Radiation protection in medical health care

Vi har vært på en radiologisk SAARC kongress i Dharan. Dharan er en liten søvnig landsby langt øst i Nepal. Det er få biler her, og det er mest sykkelrickshar og autorickshar (Indiske varianten) å se på gaterne. Det er også litt begrenset med antallet hotellsenger, i allefall på hotell med litt bedre komfor. De beste hotellene var bestillt lang tid i forveien til prominente gjester og inviterte forelesere, og vi hadde dessverre ikke kommet i den kategorien :-( Vi meldte på et foredrag, men fikk nøye oss med en poster. Rommet på Hotel Aangan fikk vi tak i siste liten.

 

Signaler for room service

Å reise fra Khatmandu til Dharan gjør man enten med en 15 timers busstur eller med et småfly som tar 45 minutter. Vi valgte det siste. Hva med  hotellet da? Rommet besto av to senger, det var i stort sett alt. Klærne ble liggende i kofferten, da det ikke var noe annet sted å ha dem. Madrassene besto av 2-3 cm hard fylling. Det er usikkert hva som var i puten, men den var ca. 20 cm høy, firkantete, steinhard og veide flere kg. Dynen føltes mest  som et gulvteppe. I taknivå var det et stort luftehull inn til nabotoaletten. Det var mulig å høre PRESIS ALT som foregikk derinne. En naken lyspære var den eneste belysningen. Det gikk ikke å spyle på doen, slik at man måtte bruke en bøtte med vann for å få ned tingene. Varmt vann fantes selvfølgelig ikke.

   

Å ha noen gekkos springende på veggene synes jeg bare er hyggelig, men Jorunn er ikke like begeistret. Første kvelden da vi kom hjem kl. 22, var hele hotellet lukket med jernporter som var dratt ned og låst med hengelåser fra innsiden. Etter en del sparking på porten kom en søvnig nattevakt å åpnet. Dette skjedde førvrig også de to andre kveldene da vi kom hjem. Jeg tenkte litt på brannsikkerheten, men fant ut at vi kunne hoppe fra første etasjen.

   

Kl. 5:45 den første morgonen våknet vi av at de hadde spytte- og harke konkurranse utenfor rommet. Dette er ikke noen uvanlig aktivitet i Asia, spesielt på morgenen, men jeg har våknet på bedre måter. Hotellet skal i allefall ha noen plusspoeng for at alle myggestikkene vi  fikk ila natten, var akkurat myggestikk og ikke loppebitt. Plusspoeng også fordi at vi ikke fant noen kakkerlakker på rommet og at nabohuset hadde WiFi som var slått på i noen korte perioder mens vi var på rommet. Samme nabo drar også ned helhetsinntrykket, da han begynte å spille Hindi musikk på full guffe kl. 5 den ene morgonen. Hotellet var i allefall  ikke overpriset, da vi betalte 55 kr pr natt for dobbelrommet. Jeg kjøpte forøvrig vann i en liten butikk seint på lørdagskvelden, der det var en mann som var svært nyskjerrig. Han spurte hvor jeg bodde, og da jeg svarte Hotel Aangan sa han at det hotellet likte han ikke! Det var alltfor dyrt! Tjaa… kanskje det var litt overpriset?

 

Jeg har bott på ett dårligere hotel tidligere og ett med kanskje tilsvarende standard. Det dårligste var på grensen mellom India og Nepal for mange år siden, og det er den eneste gangen jeg har ønsket å ha en revolver under puten.  Hostellet i Madrid for 23 Euro pr. natt var heller ikke noen høydere, men der var det ikke noen mygg! Imidlertid blir nok dette det dårligste hotelloppholdet, siden vi har vært her i hele tre netter!

 

Møtet var imidlertid bra, med ca. 1000 deltakere inkludert alle ledsagere fra ulike SAARC land. SAARC er en sammenslutning av Nepal, India, Sri Lanka, Bhutan, Thailand, Pakistan, Bangladesh, Maldivene og Afganistan.  Det er utrolig lett å komme i kontakt med folk her. Du vet også at du er nesten den eneste “hvitingen” når alle kommer frem å vil ta bilde av deg. Selvfølglig skal de være med når en kammerat tar bildet , og deretter er det kammeratens tur å bli med på bildet.  Jeg har ikke tall for hvor mange bilder som er tatt av oss, poserende sammen med ulike personer. Det blir oppstilling, og det er alltid litt kniving om hvem som skal stå på siden av en (primært Jorunn). Mest morsomt er nesten da de tar i hånd etterpå å takker for at de fikk ta et bilde. Jorunn følte seg i ekstra godt humør fordi hun fikk svært mye oppmerksomhet av alle. Hun trengte aldri hente mat eller drikke selv, det var alltid noen annen som passet på at hun hadde alt eller en stol at sitte på. Invitasjoner til å besøke folk mangler det heller ikke. Bhopal, Shrininagar, Dehli og fler steder står på lista der vi har invitasjoner. Det kan nesten bli litt for mye av det gode, da man MÅ love å komme. Gjestfriheten er imidlertid fantastisk!

Leave a Reply