Nepal

Radiation protection in medical health care

Et sirkus kommer til Dipayal!

Og sirkuset, det var vi! I hvert fall hvis man ser det fra innbyggenes side. Vi var på vei til Soo Jung Hospital i Dipayal som ligger i Far Western Nepal. Vi hadde blitt bedt om å besøke dem da de hadde problem med røntgenbildene sine.

From Nepalganj to Bardia

From Nepalganj to Bardia

Vi ankom Nepalgunj nede ved Indiske grensen straks før 10 på formiddagen. Hot, hot, hot… +36 grader hvilket ikke lovet godt for ettermiddagen. Dette er Far West Nepal, hvilket er den minst utviklede delen av landet. Nesten ikke noen turister som besøker landsdelen, hvilket gjør at de ikke kan nyte godt av deres penger. Godt å kunne reise fra  Nepalgunj med en gang, tross vi viste at vi skulle få det tilnærmet varmt i Bardia National Park (kommer et eget blog innlegg om det?). Vi hadde to netter i Bardia før vi hadde en tidlig start med jeep kl. 4 på morgningen.Spennende å kjøre med jeep i mørkeret med eldfluer ildfluene surrende runt bilen.  Kanskje vi var heldige å se en leopard? Vi kom oss på nattbussen fra Kathmandu kl 5 ute ved high veien. De fleste sov, men sjåføren spilte Nepalsk musikk for full guffe. Sannsynligvis for å holde seg våken på 24 timers turen fra Kathmandu. Nattbusser skal man forøvrig passe seg for, da det er blant det farligste man gjør. Tre timer senere var vi i Ataraya der vi måtte bytte buss. I løpet av de 3 timene så jeg to personbiler. Ellers dominerte sykler, fulgt av busser, trucker, gående, oksekjærrer og mange andre dyr som går midt i veien. Å kjøre gjennom Nepal føles mange ganger som å kjøre gjennom en dyrepark, dog er ikke dyrene så eksotiske. Morsomt var å se alle skolebarna som ble kjørt i fullastede sykkelrikshaws.

On the bus from Bardia to Attaria

On the bus from Bardia to Attaria.

Fant den andre bussen som gikk mot Doti nokså rask. Var glad i etterkant at vi satte oss lengst bak. Ca 5 timers kjøring opp og ned over fjell ventet oss. Trass at vi begynner å bli vant med slike turer var denne litt i overkant av hva vi hadde vært med på. Flott landsskap javisst, men det tenker man ikke så mye på da vågale sjåfører tar hårnålssvinger i full fart der det stuper + 1000 meter ned , 1 meter til siden om vinduet. Vi leser dessverre litt for ofte i avisene om busser som ramler ned med 20-30 døde som resultat. Ofte kun en liten notis. Da er det greit å sitte lengst bak, ta frem hørlurer med god musikk og en bok å lese. Karma… er ikke alles vårt øde forutbestemt allerede? For hinduer er ikke dette et problem, da de skal gjennfødes som noe annet i neste liv. Har de oppført seg bra så blir neste liv også til noe bedre.

A guy in on his way to the local market to sell his fish.

Ved bytte til den siste jeepen, var vi heldige da den akkurat skulle til å gå videre til Dipayal. Atten personer på jeepen, inkludert co-drivern i de yngre tenårene som hengte på utsiden enda til det var noen som gikk av slik at det ble plass til han. Ennå mer opp og ned over fjell, men denne gangen med en maks fart på 20 km/h.

Hotel Barsha in Dipayal

Vi fant det som skulle være byns beste hotel, men de hadde ikke noe rom med AC ledig, kun fan (takpropeller). Det kostet 650 Rupie (45 NOK) for dobbeltrom , hvilket er akseptabelt trass en skitten toalett. 650 Rupie er forövrig akkurat hva to pils koster i Kathmandu. AC rom er dog fint å ha her når temperaturen kryper over 40 grader. Å andre siden reduseres fordelen fordi det er stadige strømavbrudd ila døgnet. Når strømmen går og takviften stopper våkner man med en gang. Varmen slår imot en øyenblikkelig! Første natten var jeg oppe og dusjet i kaldt vann tre ganger ila natten for å kjöle ned meg. Vi sliter selvfølgelig litt ekstra med varmen, men befolkingen sliter også. De fleste mennene bær på små frottélapper som de tørker svetten i ansiktet med. Vi har jo klart å komme på den desidert varmeste perioden, akkurat før monsunen som forventes om ca en uke.

Dipayal down-town.

Soo Jung Hospital ble bygget av en Koreansk lege 1998 (weblink) og har nå 100 senger. Siden en del år er sykehuset overført til en slags stiftelse. Soo Jung får overført penger fra Nepals regering for de fødsler man utfører, men må ellers de stole på inntektene de for fra pasientene. Pasientene betaler 20 Rupie (1,40 NOK) for et legebesøk og 100 Rps foren natt på avdelingen. En natt på et privat sykehus koster fort flere tusen Rps. Når monsunen kommer er det ikke mulig å kjøre bil på veiene. Da kan pasientene bli nødt å gå 2-3 dager før de kommer til sykehuset.

Soo Jung Hospital

Sykehuset drivs av en almenn lege og hans kone som er tannlege (den eneste i Doti district). I tillegg er den en annen lege der også. De har også fire health assistents, som er en tre års bachelor utdanning. De gjør ofte en meget bra jobb i «rural areas», da det er vanskelig å rekruttere leger til disse stedene. ~90% av alle helseressurser finnes i Kathmandudalen og server mellom 1-2 millioner av Nepals 28 millioner innbyggere. 90 % av alle gifte kvinner er alene i Dapayala, da mennene jobber i India. Ofte er de vekke i 1-2 år. HIV har hatt en rask økning, fordi menne drar dette med seg hjem fra India.

A critical view on the image :-)

Det er svært mange frakturer pga fallskader.  Kvinnene, også de gravide, klatrer i trær for å hugge ned kvister med blader som de gir til sine geiter, og det er overraskende mange som faller ned. HMS tenkandet er generelt ikke sterkt i Nepal, och spesielt ikke i de mer grisgrente strøkene. Lungeproblemer er også utbredt, da man fyrer med ved i de kaldere periodene der røyken går rett ut i rommet. Akkurat i heteperioden er det en del barn som får for lite væske. Dårlig hygiene og dårlig vann, spesielt i monsunen, gir også mye mageproblemer.

Røntgenlabben består av et mobilt apparat som den Koreanske grunderen kjøpte inn når sykehuset var nytt. Det er ikke alt som fungerer på den, og den kommer nok å bryte helt sammen ila nær fremtid. Lys og strålefelt overenstemmer f.eks. ikke. De bruker og håndfremkalling. Det er tre security guards som har blitt lært opp av en eller annen til å ta bilder. De klarer projeksjonene nokså bra, men sliter med å få korrekt svertning i bildene. Hovedårsaken er at de skifter fremkallingskjemi ca. hver tredje måned, iblant opp mot hver femte måned på vinteren da det er mindre pasienter. Den som kan lite om fremkalling skjønner at dette kan bare ikke fungere! Det er ikke mange molekyler fremkallingskjemi igjen etter tre måneder. Den første pasienten vi så var en liten gutt som skulle ta bilde av en håndledd. Det ble brukt 54 Kv og 196 mAs og bildet ble altfor lyst. Et normalt røntgenlab hadde kanskje brukt samme kV men kun 5 mAs. Jeg ble meget i tvil om apparatet gav de verdiene som ble innstilt. Da vi ble fortalt at de bare dyppet filmen 1-2 sekunder i fremkalleren da kjemien var helt ny, skjønner man at det ikke var noe futt i fremkalleren lengre. Den er død siden lenge. Da kjemikonsentrasjonen er så lav, må de kompensere med å ha store eksponeringer. I dette fallet 30-40 ganger større stråledose. Stråledosen er en side av saken, men et annet problem er at det er begrenset hvor mye aparatets generator klarer å gi. Derfor «stanger man i taket» med eksponeringene med apparatet som kun klarer 100 mA.

Cleaning the developer tanks.

På tal om security guards! Det finnes alltid vakter overalt. På oss virker det meget spesiet, da nepaleserne er et svært fredelig folk. Man er mye tryggere her eller i Kathmandu, enn hva man er i Bærum, Drammen eller Tromsø.

Ny fremkalling ble bestilt første dagen og den skulle komme neste morgen. Det gjorte den selvfølgelig ikke! Den kom i steden på natten mot den siste dagen vi sklle være på sykehuset. Kjemien ble byttet på morgonen, om en med mye klabb og babb fra guttene. Ved et misstak(?) tømte de 20 liter gammel fremkalling på gulvet. Til slutt var det i orden slik at vi endelig kunne gjøre det vi hadde kommet før. Instruksjoner for enkelte projeksjoner og spørsmålsstilliner ble utført, i tillegg til at vi gjorte forslag på eksponeringlister. Det var ikke helt lett, men taktikken ble enkel. Vi kuttet alle tidligere eksponeringsverdier ned til 10 %. Det fungerte faktisk noenlunda greit.

Sykehus kantinan var et kapittel for seg. Et skur i bølgeblikk som kun serverte Dal Bhat. Dal Bhat er en linsesuppe med ris, i tillegg får man ofte noe curry, kokte grønnsaker og poteter i krydder i tillegg. Ofte god mat, men jeg hadde ikke klart å spise det to ganger per dag 365 dager i året som nepaleserne gjør. Billig var det uansett, 50 Rupie, dvs. 3,50 NOK. Man kan spise hvor mye man kan, da de kommer å fyller på ved bordet. Nepaleserne kan forøvrig spise enorme mengder Dal Bhat til lunch. Jeg skal ikke utdype kantinan, men heller la bildene si det meste.

The hospital cantina

The hospital cantina

The hospital cantina

Våre mobiltelefoner med SIM kort fra Ncell fungerer ikke her, da Ncell ikke er utbygget i denne delen av landet. Nytt SIM kort her for Telecom? Chaina! Sidereo!– slutt!… «Kommer først om en uke». Derfor blir det kun kontakt med omverden de få ganger da hotellets WiFi fungerer.

Children in the street.

Torsdag måtte vi dra hjem. Planen var å ta en mikrobuss kl. 6 på morgonen med en microbuss for å rekke flyet fra Dhangadhi kl 14 tilbake til Kathmandu. Heldigvs snakket vi med Dr Shree Ram på sykehuset som at det neppe ville gå. Torsdager var det lite passasjere og bussene venter som oftest til de er fulle. Derfor ville nok ikke tidtabellen holde. Shree Ram bestilte i steden en jeep som kjørte ned oss. Han slog nok et nytt rekord på strekken med 4,5 timer, samtidig som vi fikk høre et tverrsnitt av Nepalsk populærmusikk.

Oppsummert så fikk vi utført en del. Bildene var akseptable og både vi og Dr Shree Ram var fornøyde.

Dr Shree Ram and his wife together with Jorunn and me.

Leave a Reply