Nepal

Radiation protection in medical health care

Ladakh trekking «All inclusive»

Når man bor i Nepal och har tenkt seg på tre ukers ferie i juli, må man tenke seg godt om. Monsunen herjer på de fleste steder, og der den ikke har startet er det altfor varmt. Noen steder peker seg ut. Tibet skal det være vanskelig å få visum for nordmenn blir det sagt. Kanskje det har noe med Dalai Lamas fredspris å gjøre? Mustang, det gamle kongedømmet i Nepal, ligger beskyttet for monsunen og er i tillegg et spennende reisemål. Midlertid koster det 700 $ per stykk og man må ha med en sertifisert guide på turen. Dette for å begrense antallet besøkere i dette svært sårbare dalen. Et annet reisemål som peker seg ut er Ladakh. Ladakh (http://en.wikipedia.org/wiki/Ladakh) er et gammelt kongedømme på grensen mot Kina i Kashmir, og befolkningen er i hovedsak av Tibetansk opprinnelse med en buddhistisk forankring. Ladakh ble altså målet for ferien!

The old palace in Leh and the fortress.

View from the old fortress.

Etter en overnatting i New Dehli tok vi toget til Amritsar (http://nepal.widmark.no/?page_id=642&nggpage=7). Deretter buss til Jammu i Kashmir, der vi hadde tenkt å dra videre fra mot Srinigar neste morgen. Imidlertid kikket vi på nettaviser at det ikke var trygt der. En moske hadde brent ned og enkelte religiøse ledere spredte rykter om at brannen var påsatt. Dette hadde skjedd på mandagen og nå var det torsdag. Et 50-tall demonstranter hadde blitt tatt og det var støtte demonstrasjoner i Islamabad. Politiet utstedte portforbud for fem dager og det ble besvart med en bandha, dvs. nedstenging av samfunnet. I en slik situasjon der ting kan eskalere fort og i tillegg at alle ambassader fraråder reise til Srinigar var valget lett. Vi hadde allerede sjekket opp reiseforsikringen, og den dekker f.eks. en beinbrudd i området,men definitivt ikke hvis det var ting som var relatert til en politisk ustabil situasjon.

The Golden Temple in Amritsar.

Det ble fly tilbake til Dehli og deretter fly opp til Leh i Ladakh. Greit å komme dit ,men vi hadde mistet den planlagte høyde akklimatiseringen.

Hovedstaden i Ladakh, Leh, ligger på drøyt 3500 m.o.h. og er kanskje det høyest beliggende samfunnet i verden(?). Dvs. de har et samfunn der man har kommunikasjoner, flyplass, hoteller etc. Steder der det bor folk på høyere høyder finnes det imidlertid på mange steder. Det første som slo oss i Leh var at det var så rent, i hvert fall for oss som kommer fra Kathmandu. Her tar man søppel seriøst og det er skilter overalt med «Don’t throw litter, keep it green».

The first day. Quite ruff ascent for the body.

Ladakh er et flott sted for trekking og det finnes mange turer å velge blandt. I tillegg er det mange måter for trekking også. Den vanlige «Nordiske» formen for trekking er å bære med seg alt, dvs. mat, telt, klær, kokeapparater mm. Det betyr en nokså tung sekk hvilket kan være knallhardt i Ladakh der passene kan være på 5300 moh og mer. Dette alternativet valgtes derfor vekk.

Et annet alternativ er så kallet «Home stay». Da bærer man mindre og bor hjemme hos folk som har et ”Home stay” skilt på veggen. Det kan være et bra og billig alternativ. Imidlertid betyr Home stayen iblandt at man bor ute i et telt på garden de har satt opp. Hvorvidt man får mat i teltet eller inne i huset vites ikke. Maten kan også bli litt ensidig på lengre turer, da det er begrenset hva som dyrkes i høyden. Dette ble derfor også valgt vekk.

Camping in Marka village.

Vi valgte i steden en «all inclusive» tur. Vi leide en guide, en kokk og en hestefører med 5 hester og en mule med en egen personlighet. Med på lasset fikk vi et eget 3-manns telt, et kombinert kjøkken og spise telt, samt et sovetelt for kararna. Kokken gjorte en jobb og kjøpte inn mat for hele uken.

Før denne turen var vi i Leh i tre dager for å akklimatisere oss. Turer opp til palass og tempel på fjellsidene var medisinen.

Well... it's a gevir from a Blue Sheep!

Første dagen på trekkingen tok vi en taxi opp til Jincha der vi traff hesteføreren med hestene. Vi hadde pakket en lett dagstursekk med noen liter vann, lunch (som vi fikk av kokken), litt klær og kamerautstyr. Ved ankomst første dagen til campen på 4200 m fikk vi te og nudelsuppe av kokken ved ankomst. Vårt telt var allerede satt opp!

Some of the food that was carried on the horses.

Rutinen for dagerne som fulgte var nokså lik. Det var bare terrenget og maten som varierte, då alltid vegetar mat. Vekking kl. 6 med te i teltet. Frokost utenfor kjøkkenteltet på en kiste der alt var dekket på en blå duk. Frokosten varierte, men kunne være muesli med varm melk, deretter omelett, pannekaker og chapati. Deretter utdeling av lunchen som bestod av en kokt potet, kokt egg, ulike brød iblandt fyllt med diverse ting, juice og choklad.

An evening walk to get aclimatisized before the first pass.

Typisk gangtid var 6-7 timer hver dag, dvs. vi kom frem ved 13-14 tiden. Hadde hestene og kokken kommet føre oss var det alltid lime te og nudelsuppe ila. 10 minutter. Middagen var et kapittel for seg! Minimum en treretters og aldri den samme maten. Vår Sherpa klarte å briljere i høyden på en primus og eksempel på middag kunne være være: Popcorn som snakks før middagen, suppe, hjemmelagd vegetar pizza, pommes frittes, råkostsallad og blomkål i curry og fersk vannmelon til dessert med te eller kaffe. Dette kan nok hvem som helst som er litt matlagingskunnig få till i sitt eget kjøkken, men neppe i et telt på på 4600 meters høyde.

Breakfast this time.

Selve trekkingen da? Ikke noen høydesyke for oss, som enkelte andre av turistene fikk. Sannsynligvis har det hjulpet å bo på i Kathmandu på 1400 meter i ni måneder, der man kan ta dagsturer til topper over 2700 meter. Imidlertid var det blytungt opp mot passet på 4960 meter den andre dagen. Resten av turen gikk i hovedsak på høyder mellom 3400 og 4600 meter.

Nest siste dagen var det blytung klatring med hjerteklapp og meget tung pusting opp til passet på 5300 meter,med følgende nedstigning på 700 meter. Det var litt spesiell følelse å se hestekaravanen sakte komme opp etter fjellsiden etter oss, å vite at disse seks hestene bar vårt utstyr.

Crossing the GangmaruLa Pass (5300m).

Jeg har definitivt aldri vært noen tilhenger av «All inclusive», men nå er jeg FRELST!

Leave a Reply