Nepal

Radiation protection in medical health care

Blog

Ladakh trekking «All inclusive»

Når man bor i Nepal och har tenkt seg på tre ukers ferie i juli, må man tenke seg godt om. Monsunen herjer på de fleste steder, og der den ikke har startet er det altfor varmt. Noen steder peker seg ut. Tibet skal det være vanskelig å få visum for nordmenn blir det sagt. Kanskje det har noe med Dalai Lamas fredspris å gjøre? Mustang, det gamle kongedømmet i Nepal, ligger beskyttet for monsunen og er i tillegg et spennende reisemål. Midlertid koster det 700 $ per stykk og man må ha med en sertifisert guide på turen. Dette for å begrense antallet besøkere i dette svært sårbare dalen. Et annet reisemål som peker seg ut er Ladakh. Ladakh (http://en.wikipedia.org/wiki/Ladakh) er et gammelt kongedømme på grensen mot Kina i Kashmir, og befolkningen er i hovedsak av Tibetansk opprinnelse med en buddhistisk forankring. Ladakh ble altså målet for ferien!

The old palace in Leh and the fortress.

View from the old fortress.

Etter en overnatting i New Dehli tok vi toget til Amritsar (http://nepal.widmark.no/?page_id=642&nggpage=7). Deretter buss til Jammu i Kashmir, der vi hadde tenkt å dra videre fra mot Srinigar neste morgen. Imidlertid kikket vi på nettaviser at det ikke var trygt der. En moske hadde brent ned og enkelte religiøse ledere spredte rykter om at brannen var påsatt. Dette hadde skjedd på mandagen og nå var det torsdag. Et 50-tall demonstranter hadde blitt tatt og det var støtte demonstrasjoner i Islamabad. Politiet utstedte portforbud for fem dager og det ble besvart med en bandha, dvs. nedstenging av samfunnet. I en slik situasjon der ting kan eskalere fort og i tillegg at alle ambassader fraråder reise til Srinigar var valget lett. Vi hadde allerede sjekket opp reiseforsikringen, og den dekker f.eks. en beinbrudd i området,men definitivt ikke hvis det var ting som var relatert til en politisk ustabil situasjon.

The Golden Temple in Amritsar.

Det ble fly tilbake til Dehli og deretter fly opp til Leh i Ladakh. Greit å komme dit ,men vi hadde mistet den planlagte høyde akklimatiseringen.

Hovedstaden i Ladakh, Leh, ligger på drøyt 3500 m.o.h. og er kanskje det høyest beliggende samfunnet i verden(?). Dvs. de har et samfunn der man har kommunikasjoner, flyplass, hoteller etc. Steder der det bor folk på høyere høyder finnes det imidlertid på mange steder. Det første som slo oss i Leh var at det var så rent, i hvert fall for oss som kommer fra Kathmandu. Her tar man søppel seriøst og det er skilter overalt med «Don’t throw litter, keep it green».

The first day. Quite ruff ascent for the body.

Ladakh er et flott sted for trekking og det finnes mange turer å velge blandt. I tillegg er det mange måter for trekking også. Den vanlige «Nordiske» formen for trekking er å bære med seg alt, dvs. mat, telt, klær, kokeapparater mm. Det betyr en nokså tung sekk hvilket kan være knallhardt i Ladakh der passene kan være på 5300 moh og mer. Dette alternativet valgtes derfor vekk.

Et annet alternativ er så kallet «Home stay». Da bærer man mindre og bor hjemme hos folk som har et ”Home stay” skilt på veggen. Det kan være et bra og billig alternativ. Imidlertid betyr Home stayen iblandt at man bor ute i et telt på garden de har satt opp. Hvorvidt man får mat i teltet eller inne i huset vites ikke. Maten kan også bli litt ensidig på lengre turer, da det er begrenset hva som dyrkes i høyden. Dette ble derfor også valgt vekk.

Camping in Marka village.

Vi valgte i steden en «all inclusive» tur. Vi leide en guide, en kokk og en hestefører med 5 hester og en mule med en egen personlighet. Med på lasset fikk vi et eget 3-manns telt, et kombinert kjøkken og spise telt, samt et sovetelt for kararna. Kokken gjorte en jobb og kjøpte inn mat for hele uken.

Før denne turen var vi i Leh i tre dager for å akklimatisere oss. Turer opp til palass og tempel på fjellsidene var medisinen.

Well... it's a gevir from a Blue Sheep!

Første dagen på trekkingen tok vi en taxi opp til Jincha der vi traff hesteføreren med hestene. Vi hadde pakket en lett dagstursekk med noen liter vann, lunch (som vi fikk av kokken), litt klær og kamerautstyr. Ved ankomst første dagen til campen på 4200 m fikk vi te og nudelsuppe av kokken ved ankomst. Vårt telt var allerede satt opp!

Some of the food that was carried on the horses.

Rutinen for dagerne som fulgte var nokså lik. Det var bare terrenget og maten som varierte, då alltid vegetar mat. Vekking kl. 6 med te i teltet. Frokost utenfor kjøkkenteltet på en kiste der alt var dekket på en blå duk. Frokosten varierte, men kunne være muesli med varm melk, deretter omelett, pannekaker og chapati. Deretter utdeling av lunchen som bestod av en kokt potet, kokt egg, ulike brød iblandt fyllt med diverse ting, juice og choklad.

An evening walk to get aclimatisized before the first pass.

Typisk gangtid var 6-7 timer hver dag, dvs. vi kom frem ved 13-14 tiden. Hadde hestene og kokken kommet føre oss var det alltid lime te og nudelsuppe ila. 10 minutter. Middagen var et kapittel for seg! Minimum en treretters og aldri den samme maten. Vår Sherpa klarte å briljere i høyden på en primus og eksempel på middag kunne være være: Popcorn som snakks før middagen, suppe, hjemmelagd vegetar pizza, pommes frittes, råkostsallad og blomkål i curry og fersk vannmelon til dessert med te eller kaffe. Dette kan nok hvem som helst som er litt matlagingskunnig få till i sitt eget kjøkken, men neppe i et telt på på 4600 meters høyde.

Breakfast this time.

Selve trekkingen da? Ikke noen høydesyke for oss, som enkelte andre av turistene fikk. Sannsynligvis har det hjulpet å bo på i Kathmandu på 1400 meter i ni måneder, der man kan ta dagsturer til topper over 2700 meter. Imidlertid var det blytungt opp mot passet på 4960 meter den andre dagen. Resten av turen gikk i hovedsak på høyder mellom 3400 og 4600 meter.

Nest siste dagen var det blytung klatring med hjerteklapp og meget tung pusting opp til passet på 5300 meter,med følgende nedstigning på 700 meter. Det var litt spesiell følelse å se hestekaravanen sakte komme opp etter fjellsiden etter oss, å vite at disse seks hestene bar vårt utstyr.

Crossing the GangmaruLa Pass (5300m).

Jeg har definitivt aldri vært noen tilhenger av «All inclusive», men nå er jeg FRELST!

Et sirkus kommer til Dipayal!

Og sirkuset, det var vi! I hvert fall hvis man ser det fra innbyggenes side. Vi var på vei til Soo Jung Hospital i Dipayal som ligger i Far Western Nepal. Vi hadde blitt bedt om å besøke dem da de hadde problem med røntgenbildene sine.

From Nepalganj to Bardia

From Nepalganj to Bardia

Vi ankom Nepalgunj nede ved Indiske grensen straks før 10 på formiddagen. Hot, hot, hot… +36 grader hvilket ikke lovet godt for ettermiddagen. Dette er Far West Nepal, hvilket er den minst utviklede delen av landet. Nesten ikke noen turister som besøker landsdelen, hvilket gjør at de ikke kan nyte godt av deres penger. Godt å kunne reise fra  Nepalgunj med en gang, tross vi viste at vi skulle få det tilnærmet varmt i Bardia National Park (kommer et eget blog innlegg om det?). Vi hadde to netter i Bardia før vi hadde en tidlig start med jeep kl. 4 på morgningen.Spennende å kjøre med jeep i mørkeret med eldfluer ildfluene surrende runt bilen.  Kanskje vi var heldige å se en leopard? Vi kom oss på nattbussen fra Kathmandu kl 5 ute ved high veien. De fleste sov, men sjåføren spilte Nepalsk musikk for full guffe. Sannsynligvis for å holde seg våken på 24 timers turen fra Kathmandu. Nattbusser skal man forøvrig passe seg for, da det er blant det farligste man gjør. Tre timer senere var vi i Ataraya der vi måtte bytte buss. I løpet av de 3 timene så jeg to personbiler. Ellers dominerte sykler, fulgt av busser, trucker, gående, oksekjærrer og mange andre dyr som går midt i veien. Å kjøre gjennom Nepal føles mange ganger som å kjøre gjennom en dyrepark, dog er ikke dyrene så eksotiske. Morsomt var å se alle skolebarna som ble kjørt i fullastede sykkelrikshaws.

On the bus from Bardia to Attaria

On the bus from Bardia to Attaria.

Fant den andre bussen som gikk mot Doti nokså rask. Var glad i etterkant at vi satte oss lengst bak. Ca 5 timers kjøring opp og ned over fjell ventet oss. Trass at vi begynner å bli vant med slike turer var denne litt i overkant av hva vi hadde vært med på. Flott landsskap javisst, men det tenker man ikke så mye på da vågale sjåfører tar hårnålssvinger i full fart der det stuper + 1000 meter ned , 1 meter til siden om vinduet. Vi leser dessverre litt for ofte i avisene om busser som ramler ned med 20-30 døde som resultat. Ofte kun en liten notis. Da er det greit å sitte lengst bak, ta frem hørlurer med god musikk og en bok å lese. Karma… er ikke alles vårt øde forutbestemt allerede? For hinduer er ikke dette et problem, da de skal gjennfødes som noe annet i neste liv. Har de oppført seg bra så blir neste liv også til noe bedre.

A guy in on his way to the local market to sell his fish.

Ved bytte til den siste jeepen, var vi heldige da den akkurat skulle til å gå videre til Dipayal. Atten personer på jeepen, inkludert co-drivern i de yngre tenårene som hengte på utsiden enda til det var noen som gikk av slik at det ble plass til han. Ennå mer opp og ned over fjell, men denne gangen med en maks fart på 20 km/h.

Hotel Barsha in Dipayal

Vi fant det som skulle være byns beste hotel, men de hadde ikke noe rom med AC ledig, kun fan (takpropeller). Det kostet 650 Rupie (45 NOK) for dobbeltrom , hvilket er akseptabelt trass en skitten toalett. 650 Rupie er forövrig akkurat hva to pils koster i Kathmandu. AC rom er dog fint å ha her når temperaturen kryper over 40 grader. Å andre siden reduseres fordelen fordi det er stadige strømavbrudd ila døgnet. Når strømmen går og takviften stopper våkner man med en gang. Varmen slår imot en øyenblikkelig! Første natten var jeg oppe og dusjet i kaldt vann tre ganger ila natten for å kjöle ned meg. Vi sliter selvfølgelig litt ekstra med varmen, men befolkingen sliter også. De fleste mennene bær på små frottélapper som de tørker svetten i ansiktet med. Vi har jo klart å komme på den desidert varmeste perioden, akkurat før monsunen som forventes om ca en uke.

Dipayal down-town.

Soo Jung Hospital ble bygget av en Koreansk lege 1998 (weblink) og har nå 100 senger. Siden en del år er sykehuset overført til en slags stiftelse. Soo Jung får overført penger fra Nepals regering for de fødsler man utfører, men må ellers de stole på inntektene de for fra pasientene. Pasientene betaler 20 Rupie (1,40 NOK) for et legebesøk og 100 Rps foren natt på avdelingen. En natt på et privat sykehus koster fort flere tusen Rps. Når monsunen kommer er det ikke mulig å kjøre bil på veiene. Da kan pasientene bli nødt å gå 2-3 dager før de kommer til sykehuset.

Soo Jung Hospital

Sykehuset drivs av en almenn lege og hans kone som er tannlege (den eneste i Doti district). I tillegg er den en annen lege der også. De har også fire health assistents, som er en tre års bachelor utdanning. De gjør ofte en meget bra jobb i «rural areas», da det er vanskelig å rekruttere leger til disse stedene. ~90% av alle helseressurser finnes i Kathmandudalen og server mellom 1-2 millioner av Nepals 28 millioner innbyggere. 90 % av alle gifte kvinner er alene i Dapayala, da mennene jobber i India. Ofte er de vekke i 1-2 år. HIV har hatt en rask økning, fordi menne drar dette med seg hjem fra India.

A critical view on the image :-)

Det er svært mange frakturer pga fallskader.  Kvinnene, også de gravide, klatrer i trær for å hugge ned kvister med blader som de gir til sine geiter, og det er overraskende mange som faller ned. HMS tenkandet er generelt ikke sterkt i Nepal, och spesielt ikke i de mer grisgrente strøkene. Lungeproblemer er også utbredt, da man fyrer med ved i de kaldere periodene der røyken går rett ut i rommet. Akkurat i heteperioden er det en del barn som får for lite væske. Dårlig hygiene og dårlig vann, spesielt i monsunen, gir også mye mageproblemer.

Røntgenlabben består av et mobilt apparat som den Koreanske grunderen kjøpte inn når sykehuset var nytt. Det er ikke alt som fungerer på den, og den kommer nok å bryte helt sammen ila nær fremtid. Lys og strålefelt overenstemmer f.eks. ikke. De bruker og håndfremkalling. Det er tre security guards som har blitt lært opp av en eller annen til å ta bilder. De klarer projeksjonene nokså bra, men sliter med å få korrekt svertning i bildene. Hovedårsaken er at de skifter fremkallingskjemi ca. hver tredje måned, iblant opp mot hver femte måned på vinteren da det er mindre pasienter. Den som kan lite om fremkalling skjønner at dette kan bare ikke fungere! Det er ikke mange molekyler fremkallingskjemi igjen etter tre måneder. Den første pasienten vi så var en liten gutt som skulle ta bilde av en håndledd. Det ble brukt 54 Kv og 196 mAs og bildet ble altfor lyst. Et normalt røntgenlab hadde kanskje brukt samme kV men kun 5 mAs. Jeg ble meget i tvil om apparatet gav de verdiene som ble innstilt. Da vi ble fortalt at de bare dyppet filmen 1-2 sekunder i fremkalleren da kjemien var helt ny, skjønner man at det ikke var noe futt i fremkalleren lengre. Den er død siden lenge. Da kjemikonsentrasjonen er så lav, må de kompensere med å ha store eksponeringer. I dette fallet 30-40 ganger større stråledose. Stråledosen er en side av saken, men et annet problem er at det er begrenset hvor mye aparatets generator klarer å gi. Derfor «stanger man i taket» med eksponeringene med apparatet som kun klarer 100 mA.

Cleaning the developer tanks.

På tal om security guards! Det finnes alltid vakter overalt. På oss virker det meget spesiet, da nepaleserne er et svært fredelig folk. Man er mye tryggere her eller i Kathmandu, enn hva man er i Bærum, Drammen eller Tromsø.

Ny fremkalling ble bestilt første dagen og den skulle komme neste morgen. Det gjorte den selvfølgelig ikke! Den kom i steden på natten mot den siste dagen vi sklle være på sykehuset. Kjemien ble byttet på morgonen, om en med mye klabb og babb fra guttene. Ved et misstak(?) tømte de 20 liter gammel fremkalling på gulvet. Til slutt var det i orden slik at vi endelig kunne gjøre det vi hadde kommet før. Instruksjoner for enkelte projeksjoner og spørsmålsstilliner ble utført, i tillegg til at vi gjorte forslag på eksponeringlister. Det var ikke helt lett, men taktikken ble enkel. Vi kuttet alle tidligere eksponeringsverdier ned til 10 %. Det fungerte faktisk noenlunda greit.

Sykehus kantinan var et kapittel for seg. Et skur i bølgeblikk som kun serverte Dal Bhat. Dal Bhat er en linsesuppe med ris, i tillegg får man ofte noe curry, kokte grønnsaker og poteter i krydder i tillegg. Ofte god mat, men jeg hadde ikke klart å spise det to ganger per dag 365 dager i året som nepaleserne gjør. Billig var det uansett, 50 Rupie, dvs. 3,50 NOK. Man kan spise hvor mye man kan, da de kommer å fyller på ved bordet. Nepaleserne kan forøvrig spise enorme mengder Dal Bhat til lunch. Jeg skal ikke utdype kantinan, men heller la bildene si det meste.

The hospital cantina

The hospital cantina

The hospital cantina

Våre mobiltelefoner med SIM kort fra Ncell fungerer ikke her, da Ncell ikke er utbygget i denne delen av landet. Nytt SIM kort her for Telecom? Chaina! Sidereo!– slutt!… «Kommer først om en uke». Derfor blir det kun kontakt med omverden de få ganger da hotellets WiFi fungerer.

Children in the street.

Torsdag måtte vi dra hjem. Planen var å ta en mikrobuss kl. 6 på morgonen med en microbuss for å rekke flyet fra Dhangadhi kl 14 tilbake til Kathmandu. Heldigvs snakket vi med Dr Shree Ram på sykehuset som at det neppe ville gå. Torsdager var det lite passasjere og bussene venter som oftest til de er fulle. Derfor ville nok ikke tidtabellen holde. Shree Ram bestilte i steden en jeep som kjørte ned oss. Han slog nok et nytt rekord på strekken med 4,5 timer, samtidig som vi fikk høre et tverrsnitt av Nepalsk populærmusikk.

Oppsummert så fikk vi utført en del. Bildene var akseptable og både vi og Dr Shree Ram var fornøyde.

Dr Shree Ram and his wife together with Jorunn and me.

Bandha nå igjen!

Nepal er rammet av mange streiker. For tilfellet er det flere streiker som pågår i forskjellige deler av landet og av forskjellige årsaker. I hovedsak er de politiske, dvs. det dreier seg ikke om høyere ukelønn.

Når det er en bandha som pågår så står hele det rammete området stille. Ingen biler eller motorsykler tillates å kjøre. De fleste Butikker holder stengt og de er svært stille. Presse, ambulanser, sykehusbusser og busser som kjører turister er imidlertid untatt. Som dere skjønner er det ikke alltid like lett å planlegge ting på forhånd.

Neighbour children

Siden 14 dager pågår det en bandha i vestre Nepal. En hel region er lamslått, med mangel på mat, medisiner og transport.  Det er svært ille da det er mennesker som dør pga manglende medisiner eller muligheter å ta seg til sykehus. Store grupper av mennesker er strandet på et sted og kommer seg ikke videre. Leger og annen helsepersonell som er på vei til sine sykehus kommer ikke frem. Dette rammer den delen av Nepal som fra før er aller fattigst. Streiken har sin årsak i at det er foreslått å danne federale regioner i Nepal som bygger på etniske kaster. Streiken er ikke en protest mot det,men mer en protest på hvordan inndelingen skal foregå.

I østre Nepal har det også vært streik en del dager. Ingen trafikk og folk som ikke kommer på jobb. Samme grunnårsak til den streiken også.

I dag har det også vært streik her i Kathmandu dalen. Den har også sin bakgrunn i forslaget om regional inndeling etter etniske kaster. Sykehuset sliter med å få personell til sykehuset, og de ansatte som bor nær Ringveien blir hentet med sykehusets egen buss. Men det er mange som ikke klarer å komme på jobb. Er det noen som drister seg ut med bilen, kan han riskere å få både seg og bilen sønderslagen.

Siden tre dager er det også streik lokalt på den akademiske delen av Teaching Hospital (vårt sykehus). Flere avdelinger er stengt og i morgen skal også poliklinikkene stenge. I tillegg så er det en ortoped professor som hungerstreiker siden noen dager. Det holdes ikke noen forelesinger for studenter og det er bare ikke-akademisk arbeid som foregår.

Hva i all verden er det da som gjør at man går til streik på et sykehus? Bakgrunnen er at det skal «velges « ny Dean, vice Dean, administrasjonssjef, sykehusdirektør etc.  Dette skulle ha vært gjort for seks måneder siden, men politikerne er mest opptatt av integreringen av tidligere maoistsoldater og den nye Grunnloven som skal vær ferdig 27. mai. Hva det gjelder grunnloven så er det fremdeles mye uenigheter om forskjellige ting, så det begynner å haste!

Valg av Dean etc. for sykehuset, er egentlig kun en politisk prosess her. Hvis politikerne utser en maoist til Dean, så må det bli en sykehusdirektør som er fra Nepali Congress  og en administrasjonssjef fra Maoistene Marxist Lenisterne (utbryterparti fra Maoistene). Ja, det er slik det foregår her! Disse er de tre store partiene i tillegg til Madhesi.

Ambulansesjåførene synes nok det er ok å ha gatene for seg selv, men de store vinnerne er sykkelriksjane! De har ikke noen konkurranse i å frakte folk nå.

 

Jeg gruer meg for 27. mai. Da kan det være at hele Nepal stopper!

Vi har vært på en radiologisk SAARC kongress i Dharan. Dharan er en liten søvnig landsby langt øst i Nepal. Det er få biler her, og det er mest sykkelrickshar og autorickshar (Indiske varianten) å se på gaterne. Det er også litt begrenset med antallet hotellsenger, i allefall på hotell med litt bedre komfor. De beste hotellene var bestillt lang tid i forveien til prominente gjester og inviterte forelesere, og vi hadde dessverre ikke kommet i den kategorien :-( Vi meldte på et foredrag, men fikk nøye oss med en poster. Rommet på Hotel Aangan fikk vi tak i siste liten.

 

Signaler for room service

Å reise fra Khatmandu til Dharan gjør man enten med en 15 timers busstur eller med et småfly som tar 45 minutter. Vi valgte det siste. Hva med  hotellet da? Rommet besto av to senger, det var i stort sett alt. Klærne ble liggende i kofferten, da det ikke var noe annet sted å ha dem. Madrassene besto av 2-3 cm hard fylling. Det er usikkert hva som var i puten, men den var ca. 20 cm høy, firkantete, steinhard og veide flere kg. Dynen føltes mest  som et gulvteppe. I taknivå var det et stort luftehull inn til nabotoaletten. Det var mulig å høre PRESIS ALT som foregikk derinne. En naken lyspære var den eneste belysningen. Det gikk ikke å spyle på doen, slik at man måtte bruke en bøtte med vann for å få ned tingene. Varmt vann fantes selvfølgelig ikke.

   

Å ha noen gekkos springende på veggene synes jeg bare er hyggelig, men Jorunn er ikke like begeistret. Første kvelden da vi kom hjem kl. 22, var hele hotellet lukket med jernporter som var dratt ned og låst med hengelåser fra innsiden. Etter en del sparking på porten kom en søvnig nattevakt å åpnet. Dette skjedde førvrig også de to andre kveldene da vi kom hjem. Jeg tenkte litt på brannsikkerheten, men fant ut at vi kunne hoppe fra første etasjen.

   

Kl. 5:45 den første morgonen våknet vi av at de hadde spytte- og harke konkurranse utenfor rommet. Dette er ikke noen uvanlig aktivitet i Asia, spesielt på morgenen, men jeg har våknet på bedre måter. Hotellet skal i allefall ha noen plusspoeng for at alle myggestikkene vi  fikk ila natten, var akkurat myggestikk og ikke loppebitt. Plusspoeng også fordi at vi ikke fant noen kakkerlakker på rommet og at nabohuset hadde WiFi som var slått på i noen korte perioder mens vi var på rommet. Samme nabo drar også ned helhetsinntrykket, da han begynte å spille Hindi musikk på full guffe kl. 5 den ene morgonen. Hotellet var i allefall  ikke overpriset, da vi betalte 55 kr pr natt for dobbelrommet. Jeg kjøpte forøvrig vann i en liten butikk seint på lørdagskvelden, der det var en mann som var svært nyskjerrig. Han spurte hvor jeg bodde, og da jeg svarte Hotel Aangan sa han at det hotellet likte han ikke! Det var alltfor dyrt! Tjaa… kanskje det var litt overpriset?

 

Jeg har bott på ett dårligere hotel tidligere og ett med kanskje tilsvarende standard. Det dårligste var på grensen mellom India og Nepal for mange år siden, og det er den eneste gangen jeg har ønsket å ha en revolver under puten.  Hostellet i Madrid for 23 Euro pr. natt var heller ikke noen høydere, men der var det ikke noen mygg! Imidlertid blir nok dette det dårligste hotelloppholdet, siden vi har vært her i hele tre netter!

 

Møtet var imidlertid bra, med ca. 1000 deltakere inkludert alle ledsagere fra ulike SAARC land. SAARC er en sammenslutning av Nepal, India, Sri Lanka, Bhutan, Thailand, Pakistan, Bangladesh, Maldivene og Afganistan.  Det er utrolig lett å komme i kontakt med folk her. Du vet også at du er nesten den eneste “hvitingen” når alle kommer frem å vil ta bilde av deg. Selvfølglig skal de være med når en kammerat tar bildet , og deretter er det kammeratens tur å bli med på bildet.  Jeg har ikke tall for hvor mange bilder som er tatt av oss, poserende sammen med ulike personer. Det blir oppstilling, og det er alltid litt kniving om hvem som skal stå på siden av en (primært Jorunn). Mest morsomt er nesten da de tar i hånd etterpå å takker for at de fikk ta et bilde. Jorunn følte seg i ekstra godt humør fordi hun fikk svært mye oppmerksomhet av alle. Hun trengte aldri hente mat eller drikke selv, det var alltid noen annen som passet på at hun hadde alt eller en stol at sitte på. Invitasjoner til å besøke folk mangler det heller ikke. Bhopal, Shrininagar, Dehli og fler steder står på lista der vi har invitasjoner. Det kan nesten bli litt for mye av det gode, da man MÅ love å komme. Gjestfriheten er imidlertid fantastisk!

Mine erfaringer som turguide for Tibetanske pilgrimer

Torsdag ettermiddag skulle vi til Kolkata for å hilse på venner. Fordi vi fryktet studentdemonstrasjoner med tilhørende trafikkaos, fant vi en drosje ut til flyplassen i god tid. Fremfor oss i køen i innsjekkingen var det et stort selskap Tibetaner. Vi oppfattet dem som pilgrimer som hadde vært i Bhoudna. Det er et sentralt tempel for tibetanske bhudister. Etter at vi hadde sjekket inn kom en av dem frem til meg og ville kikke på boardingkortet. Han så at det stod Kolkata og skinte med hele fjeset og sa noe for meg totalt ubegripelig. Til slutt skjønte vi at de var totalt “lost” på denne flyplassen, som egentlig er nokså liten.  Vi gav tegn til at de kunne følge oss opp til passkontrollen, som er før man kommer inn på den internasjonelle delen.  Vi hadde allerede  skrevet vårt” embarkation card”, som må fylles ut før man viser passet, og vi stilte oss i køen for foreigners. Etter å ha køet en stund kommer en annen av tibetanene frem til oss med et tomt embarkation card i sin hånd. Vi skjønner da at han overhode ikke skønner hvordan han skal fylle ut det. Vi får passet hans og fyller ut det i litt stress, fordi det nesten var vår tur. Endelig ferdig når det var min tur. Imidlertid var det stress og jeg fikk med hans pass til kontrollen. Det ble ordnet opp, men nå skjønte vi at vi hadde en mission.  Det var godt om tid før flyet skulle gå, og dette var helt klart mer spennende å hjelpe disse vennlige bortkomne tibetanerne  enn å sitte i en stol å stirre på tavlen for avganger.

 

Vi ventet til alle hadde kommet i gjennom, og det tok en stund. Jeg satt sammen med to yngre gutter, bestefar og bestemor samt noen eldre menn og en kvinne.  De stokket seg runt meg å pekte på ulike deler av boardingkortet; dato, flight, destinasjon, sitteplass etc. Jeg forsøkte så godt som mulig å forklare hva de forskjellige  tingene var, men jeg tror at det kun var dette med sitteplass som de skjønte fordi det var enklest å vise med tegnespråk. Til slutt var alle i gennom, men da var det plutselig flere som ble ropt tilbake. Det viste seg at noen av dem bare hadde gått i gjennom passkontrollen uten embarcation card og uten å bli kontrollert. Vi beroliget dem enn en gang med at vi skulle vente på dem.

 

Nå var alle med og jeg gikk først som den utnevnte lederen for gruppen til neste security sjekk. Jeg prøvde å forklare med å vise at de måtte ta av seg belter, tømme lommene samt å legge vesker og bager i kassen som skulle kjøres i gjennom røntgengjennomlysningen. Når jeg selv hadde kommet i gjennom beskuet jeg det kaoset som oppstod for sikkerhetspersonellet. Gamlefar prøvde å gå i gjennom uten å ta av seg noen ting. Han hadde diverse smykker, halsbånd og småvesker. En av Tibetanerne hadde missoppfattet det hele og prøvde å bære kassen med alle sine ting i gjennom buen der det kontrolleres for magnetiske ting. Jorunn tok med seg bestemor og den andre kvinnen i køen for kvinner. Etter securitien må alle vise opp hva de har i sine vesker, og i tillegg skal det stemples OK på en adresselapp som skal henge på håndbagagen. Hverken jeg eller Jorunn hadde satt på en slik adresselapp, men heldigvis hadde jeg plukket med meg to fra innsjekkingen. Deretter var det ok for oss. Imidlertid hadde ingen av kvinnene noen slik adresselapp, og derfor kom de ikke videre. Personellet nektet å gå å hente slike, så Jorunn sprang i vei, gennom alle security kontrollene og ned til innsjekkingen for å hente fler. Jeg ropte at hun skulle ta ti stykker.

 

Etter en stund kom hun tilbake og vi fikk delt ut til alle som ikke hadde. Etter en god stund kunne jeg lede gruppen videre ut til avgangshallen. Der satte vi oss alle ihopa og jeg hviste at de bare skulle slappe av. Hver gang det ble annonsert noe i høytaleren så snudde seg ti par øyener i mot oss. Det var bare å skakke på hodet. Til slutt var det vår tur og jeg kunne for siste gangen lede gruppen ut mot bussen som skulle ta oss ut til flyet.

Bandha, bandha…!!!

Stille og fredelig dag! Det er en del positivt med en bandha også. Ja, de kaller streik for bandha. I tillegg så støtter jeg studentorganisasjonene i deres protester. Folk sliter ille her på vinteren uten bensin, parafin og gass. Bandhan er utløst av at regeringen har øket prisene på bensin, diesel og parafin. Når det er sagt så må det sies at det ikke finnes noe av det i Kathmandu nå. Heller ikke noe gass, som vi var heldige å få fatt på for tre dager siden :-)

A Tamang girl on the way to the Tamang New Year festival. Sonam Losar—the 2848th year!

Så langt har det imidlertid vært en del feilskær i bandhan i dag. En buss mellom Kathmandu og Bhaktapur samt en buss fra Kanthipur Television har blitt stoppet og tent på. Noen taxier har også fått hard medfart. I forrige uke ble to regeringsbiler ødelagt. Skremsel brukes for å få bandhan til å være effektiv. Tidlig på morningen går de ut å tenner på bildekk i hovedgatene for å advare folk. Hvis noen har butikken sin åpen så risikerer de ødeleggelse. Det er kun ambulanser, helsepersonell, turistbusser og pressefolk som får lov å bruke biler. Alle butikker, restauranger og skoler er stengt, men sykkelriksjaene har high-time. På Teaching Hospital hadde de organisert busser som kjører runt Ring Road og plukker opp personell til sykehuset. Alle bussene har store H på bussen i tillegg til hvite flagger med H. Ved forrige bandha var det også noen av disse bussene som ble angrepet angrepet, men det var ikke studentorganisasjonene som arrangerte den bandhan. Det var flere kolleger som ikke klarte å komme på jobb i dag. Jeg synes det er litt rart at et såååå fredelig og vennlig folk kan bli voldelige. På den andre siden er det regeringen de streiker mot. Korrupsjon preger det meste der! Nepal Oil Company sier de ikke kommer å redusere bensinprisene, hvilket gjør at dette kommer å fortsette en stund.

Photo from Himalayan Times, 24.1.2012

No garbage collection today!

Imidlertid er det en stor kontrast til alt bråk det normalt er her. Det er bare hundene som hørs. Folk går mitt i gatene og barna har tatt i bruk gaten som lekeplass. Opprørspolitiet står parat her og der på fortauet, med full hockeyutstyr, men de tar det med ro. Smiler til og med tilbake hvis man gir dem et smil :-) Det ser dog så kjedelig ut å stå der en hel dag i solen i fullt utstyr! De fleste har bambuskjepper, noen har mer sofistikerte automatkarbiner og noen har også tåregass. På tal om det så så jeg en morsom ting for noen uker siden. Det var en bevæpnet motorsykkelpoliti! Det var en 125 cc motorsykkel med en politi som kjørte og en som satt på. Han som satt bak på hadde en hagle!

The children are playing the road

Det er uvisst hva som skjer i morgen med bandhan? Vi er også litt bekymret for om vi er nødt til å lage middag selv :-( Jeg satser 10 NRs på at bandhan slutter kl. 18!!! På fredag og lørdag er det imidlertid et politisk parti som har erklært bandha igen. De protesterer mot at det går så langsomt med den nye grunnloven. Jeg er enig i det også! Jeg leser i avisen at 20 000 av deres partimedlemmer har ankommet Kathmandu for å påse at bandhan blir effektiv.

Only bicycle riksjas and pedestrians in the streets.

En lørdag ettermiddag

I nabohuset bygger de ut. Det er seks arbeidere som jobber der syv dager i uken. De tjener ca. 400 Rupie pr dag, hvilket tilsvarer 30 Nkr. Byggeplatsen ser ofte ut som en sosial familiearena, med mange  små barn som tråkker omkring. For en Skandinav kan det se litt nervøst ut med alle groper og små områder å bevege seg på. Jeg tenker umiddelbart på alle regler om spesialsand i sandkasser og enkelte diskusjoner om at barn bør gå runt med hjelm for å beskytte seg hjemme i Norge :-)

Bygging i nabotomten

Familiesammenkomst!

Arbeidstilsynet hadde nok også hatt high time her! Den eneste gangen jeg har sett at byggningsarbeidere har hatt hjelm, er på den Engelske ambassaden. De har sikkert krav om dette. Ser man på nabobygget til ambassaden så klatrer de omkring på bambustillaser som er knyttet ihop med tau!

Bamboo

Bamboo

         

Ellers har vi fått en profilert nabo! Formannen i det Maoistiske partiet har bygget et palass like ved oss. Flere politier med automatvåpen vakter utenfor.  Slik er det i Nepal! Sitter du i regeringen får man et kobbel av bevepnede vakter, biler til hele familien og alltid en imponerende bilkortesje når de skal ut på tur. Mange politibiler, sivile biler, motorsykler og roterande lys pluss sirener. Er de meget VIP er det også en ambulanse i slutten av kortesjen.

 

Maoist formannens residens

Nepal hadde jo borgerkrig frem til 2007, da kongen ble avsatt og det ble innført republik. Kongen har forresten fått et eget palats nær vårt Teaching Hospital med et eget kompani soldater som vakter. Han betraktes fremdeles av en del nepalesere som gudomlig. Borgerkrigen var tøff med 20000-30000 offer. Det er mange problem i regeringen etter krigen. Totalt er det 17 partier fra det svarteste blå til det rødeste røde. Politikere uansett parti her tenker imidlertid kun på sitt eget beste.

Bensinkrisen har jeg allerede nevnt, og i aviser anklages ledere i det statlige Nepal Oil Corporation for å stoppe penger i egen lommen samtidig som de har bestemt å øke bensinprisen. Studentorganisjoner holdt i går store demonstrasjoner der det kom til konfrontasjon med politi. To biler tilhørende regeringen ble også ødelagt. Organisasjonene har proklamert at de kommer å starte en “banda”, hvilket betyr at det ikke kommer å gå noen busser, taxi eller private kjøretøy og at alle butikker kommer å holde stengt. “Bandan” er sagt å holde på enda til regeringen senker bensinprisen, hvilket de har sagt at de ikke kommer å gjøre. Ryktene sier at bandan starter i morgen. Jeg snakket med en nepalesere i dag, og spurte hvordan en studentorganisjon har makt til å gjennomføre en total banda. Han sa at studentorganisasjonen består av alle ungdomspartier og at de starter bandan med å brenne dekk på morgenen på alle hovedgater som en advarsel. Vold kan også bli aktuelt mot butikker som ikke holder stengt.

I går var vi på BIR Hospital og tok en mottakskontroll av en mammograf. Mammografen var ok, men det er så mye støv overalt så det var vanskelig å se forskjell fra støv og mikro forkalkninger på bildene. BIR er ellers et av de største akuttsykehusene her i Kathmandu å har ca. 500 senger. På Radiologisk avdeling har de to labber i tillegg til mammografien. Gjennomlysningslabbet har ikke fungert på lenge og CT’n har vært ødelagt i fire måneder. For en måned siden streiket hele Radiologisk avdeling med krav om mer ressurser. Ikke noe skjedde.

Tara Khanal på BIR Hospital

Hvis det ikke blir en banda til uken så drar vi til kreftsykehuset i Bhaktapur til uken.

Av de mer morsomme(?) tingene som kan nevnes, så fikk kollega Jhabindra et brev fra den Den Norske Bank i forgårs. Han var med i et utvekslingsprogram i Tromsø i fjor. Brevet var datert okober 2011 og det var en informasjon om sammenslåingen med Postbanken. Det tok altså 3,5 måneder før han fikk brevet! Da skal det tillegges at han hadde oppgitt sin adresse til sykehuset. Det er helt umulig å angi en privat adresse her, da ingen har det, vi har ikke sett en eneste postkasse.

En morsom iaktagelse den siste uken på mine turer ned til Thamel, var i den “parken” jeg går forbi. De spiller alltid cricket der, og en av dagene låg det en kar og sov kun tre meter fra slagmannen! Nesten arm i arm med han låg det en kalv og sov. Kalven har ligget på samme sted tre dager på rad nå.

I dag har det vært kafèdag! Først Farmers Market, deretter Mikes Breakfast med en avslutting på Shangri-la toop roof garden med Jodi og Sanjeev. Shangri-la er faktisk nabobygget til oss med flott utsikt over vårt hus og resten av Kathmandu.

Shangri-la top roof garden on 6th floor with Jodi and Sanjeev

 

Our apartment on the 3rd floor seen from Shangri-la

Se http://nepal.widmark.no/?page_id=569&nggpage=2 for more photos.

 

Å kjøre bil full før kl. 20 er ok!

Jeg vet egentlig ikke hvilke regler som gjelder for bilkjøring og alkohol her i Nepal? Imidlertid har de begynt å ta kontroller her i Kathmandu etter nyttår. Jeg leste at de hadde tatt 67 fyllekjørere ila en natt etter nyttår! De har ikke noe man skal blåse i, de bare lukter på pusten. Blir man tatt så venter 1000 rupie i bot (ca. 75 Norske kroner), en natt i hektet og deretter tre timers undervisning om farligheten av å kjøre bil med alkohol i kroppen :-) De viser mange bilder fra stygge ulykker! En kjempefin ide synes jeg.

Et praktisk eksempel på tankegangen om kring dette fikk vi i forrige uken da vi inviterte noen kollegere med familie på restaurang.  Dagen var avtalt og vi gav beskjed om at vi hadde bestilt bord på Bhumi kl. 19:30. Samme dag så kom det en forespørsel om vi muligens kunne bestille litt tidligere, ca. 17 eller 17:30. Forklaringen var at det ikke var noen alkokontroller før kl. 20, så det gjorte det litt enklere med transporten. Vi fikk ordnet et bytte av tiden, men vi ble nok sittende frem mot kl. 21.

Vi får også en del middagsinvitasjoner hjem til folk. I forrige uken var vi invitert til en lege på røntgen. Vi kom dit og han åpnet døren i en slåbråk og ullue. Vi satte oss i det iskalde rommet og han slo på TVn :-) Det var så fjernt fra hva man gjør hjemme! Mye snacks ble servert, og jeg vet nå av erfaring at det alltid kommer en varmrett senere. Maten var imidlertid eksemplarisk, men konen spiste på kjøkkenet!

Nepal sliter for tiden med en bensinkrise siden tre uker. Normalt kjøper det statlige bensinselskapet bensin og diesel fra India. Men, bensinen må også betales hvilket  Nepal Oil Company ikke har gjort. Derfor har India sagt at det blir ikke noe mer bensin før betaling har kommet.  Følgen er at køene er kilometer lange til de stasjoner som fremdeles  har bensin. Taxisjåføren som kjørte oss til Nagarkoth på nyttårsaften, fortalte han hadde stått seks timer i kø!  Ikke noe ser ut å skje på regeringsnivå. Ryktene sier at det skulle løse seg over helgen, men det er som sagt bare rykter :-) Ikke noe har skjedd ognå er det onsdag. Bensinen koster ca. 8 Nkr, hvilket ikke er billig i dette landet. Til sammenligning betalte vi 1100 kr da vi inviterte kolleger med familie på restaurang, totalt 11 personer. Da inngikk det blant annet forretter, hovedretter, drinker, 4 pils, 12 wiskey (singel malt) mm.

Julen har ellers vært deilig! Fri hele tre uker (innarbeidet, helgefri og ferie hvis noen lurer :-) Gard og Sondre kom på juleferie  hit 20 desember og drog hjem i går. Mye seightseing og julen ble feiret i Pokhara som er fantastisk nydelig. Flere 8000 meters topper å se fra hotelrommet. Phokhara besøket ble fantastisk pga all guiding og “hospitality” som vi ble vist av Dr. Gophi og Sarendra. Det var det guiding fra morgen til kveld med både middager og luncher. Guttene tok også paragliding, hvilket vi faktiskt  kommer å gjøre ved neste besøk der.

Driving microbus in a Toyota HiAce. Totally 27 passengers.

Boudhna budhist tempel

Machupushari "The Fishtail" early morning sunrise

Gard is paragliding in Phokara

Phokara

Lunch in Dr Gopis home

Etter Pokhara tok vi en buss ned til Chitwan, ved den Indiske grensen. Chitwan er en nasjonalpark og vi bodde på Island Jungel resort på en øy. På øyen fantes det totalt fire tigere og et ukjent antall neshorn, bjørn, krokodiller etc. Det ble mye jungel, både på elefantrygg og til beins. Mye spennende der vi til fots blant annet så fersk tiger skit og spor etter polleth bjørn, som er det mest agressive dyret i Chitwan . Det var selvfølgeig ikke noen grunn til å bli redd, da de to guidene hadde med seg hversin bambustokk :-) Tidligere hadde de lov å bære kniv! Godt vi var i trygge hender!

Phokara bus station early in the morning.

Early morning elephant ride

Bussturene i Nepal er også meget spennende. Fjelloverganger med bratte stup og mye tung trafikk. Alle hasardiøse omkjøringene er svært spesielle.

Nyttårsaften ble feiret i Nagarkhot på 2200 meters høyde. Der er det utsikt over mange av 8000 meters toppene. Morsomt var det å treffe en til “viting” som i tillegg var fra Sverige. Han hadde vunnet 10 miljoner i Lotto for tre måneder siden, og hadde tatt seg fri et år fra sin stilling som sykepleier. Han hadde bestemt seg for å bruke fem miljoner på Nepal, i forskjellige prosjekter. Siden tidligere hadde han mer eller minde adoptert en gutt som hadde narkoproblem. Ravi var nå manager for en resort nede i Chitwan.

View from Nagarkhot

New Years Eve in Nagarkhot

Foruten bensinkris er det strømkrise her! Lite strøm å oppbringe i dette landet som har fantastiske ressurser hva det gjelder elver. Noen større kraftverk blir ferdige om noen år, blant annet med norsk bistand. For å klare vinteren har India gått inn og lovet en del strømforsyning. Imidlertid så hjelper ikke dette, så det kjøres strømrasjonering for tiden. I romjulen ble det innført 10 timers strømstans i Kathmandu. I dag er det f.eks. Ikke noen strøm mellom kl. 9-14 og mellom kl. 17-22. Regeringen har også truet med en utøkning til 16 timers strømstand per dygn! Vi har fått innstallert UPS, så vi har lys i noen rom samt strøm til routeren.

Nede i gata er det store protester for tiden.  Det pågår en del veibyggeprosjekt i Kathmandu, der man skal bredde gatene. Helt nødvendig, men det rammer  en del folk. Her nede i Lazimpath ble folk fortalt for 37 år siden(!!!) at veien skulle breddes.  Det kommer man altså å gjøre nå. Det betyr at mange må rive deler av husene sine, der de ofte har en butikk. Følgen er banda (streiker) der alle stenger sine butikker og også ralley (demonstrasjoner).

Vinteren er kald i Nepal, mye pga dårlig isolerte hus og strømransonering. 100% luftfuktighet på morgenen og kvelden gjør det ikke bedre. Faktisk så kjennes klærne fuktige når man tar dem på seg på morgenen! Jorunn gjennomfører noen morgenritualer for å motvirke dette. Vi skal imidlertid ikke klage da vi har to gassbrennere og ofte varmt vann. Det har normalt ikke befolkningen her. Ellers  så registrer jeg at det var en måned siden jeg skrev forrige blogginnlegg. Det må bare bety at vi er akklimatisert og synes at alt det rare er helt normalt :-)

Jeg oppdaget for noen dager siden at min artikkel om Japanturen i mars ifm Fukushima ulykken var publisert. Er noen interessert finnes den på http://project.vbook.no/project.asp?version_id=891&page=14

Hvordan jeg printer ut en fil…

Å fortelle hvordan jeg tar en utskrift høres neppe så morsomt ut! Imidlertid er en utskrift av en fil (nesten) en halv dags jobb! Først må jeg ha en virusfri minnepinne for å kopiere filen fra min laptop over til minnepinnen.  Akkurat nå har jeg virus på tre av mine fem minnepinner. Forklaring følger senere. Deretter låser jeg meg inn på et kjølerom for MRn der den eneste fungerende printeren står. Der er det bikjekallt! Først må jeg ordne papir. Det er slike listepapir, som sitter ihop i lange rekker. Dere husker dem som mates frem med to hjul, og har små hull på hver side for å få det til? Såå…  fjerner jeg disse rimsene med hull, deretter må jeg rive av ett og ett papir, for å siden legge dem i printeren. Det finnes 4-5 printere på avdelingen, men det er bare denne som fungerer. Deretter stopper jeg inn minnepinnen og printer ut. Det pleier å gå noenlunda bra, men disse papirene er ikke nøyaktig A4 så det blir litt krøll. Etter å ha hatt minnepinnen i den PCn, er det full av virus. Den PCn er nemlig ikke koblet til internet og kan da følgelig ikke oppdatere sitt virusprogram. For å slette viruset må jeg låse meg inn på et annet kontor, som ligger helt i andre enden av avdelingen. Der er avdelingens eneste PC med internett. Den får imidlertid glatt rensket minnepinnene.

Her er dagens fangst for en av USB stikkene.

Det finnes også andre ting som gjør det litt vanskeligere her. Røntgenutstyret går i stykker uten at det finnes reservedeler. Kompresjonsplaten på mammoen knakk for to uker siden. De sa at de skulle bestille en ny, men at det kunne ta mer enn måneder før innkjøpsanmodningen hadde behandlets. Det er mange avdelinger og sjefer som skal godkjenne en slik bestilling, og det er ondt om penger. Jeg skrev da en mail til Hologic, hvilket er den Amerikanske produsenten, forklarte situasjonen og bad om at de skulle donere en kompresjonsplate. Fikk svar med en gang, og to plater er nå på vei! Nå er det bare byråkratien ved å hente den fra tollen som forsinker det hele.

Privat røntgenlab.

Hva er da ellers annerledes her? Jo, når man skal betale med kort i en butikk (det er de færreste som tar kort, bare store supermarked), der deles ofte èn kortleser mellom mange kasser. Om det oppstår kontakt med betalingsterminalen, må man taste inn PIN koden, presis som hjemme! Forskjellen er imidlertid at hjemme så er PIN tastingen en ytterst privat sak. Her blir det samling ved terminalen og gjerne 4-5 personer av personallet som overvåker hendelsen med tasting av PIN kod. De er ekstremt nysgjerrige her, men hele situasjonen er bare sjarmerende :-) Når PIN koden er tastet og kvittoen har kommet ut, blir man også bedt om å signere en kvittering. Jeg har sluttet å diskutere dette, og signerer for enkelthetens skyld!

 

På den andre siden er livet nokså lett her! Blir man syk så går man bare ut og kjøper antibiotika, sterk hostesaft  eller hva annet det måtte være uten resept. Det er bare å forklare hva man (tror?) man lider av :-) Det er flust med apotek i nabolaget, og de har åpent til 10 på kvelden. Ikke snakk om å dra ned på det kveldsåpne apoteket på Majorstua i Oslo :-) Lunch spiser vi ute. Det kryr av billige sjapper som serverer bra mat utenfor sykehuset. Middag likeså! Curry, tandoori, sushi… det meste finnes på gata mindre enn fem minutter vekk. I tillegg skjer det så mye hele tiden. Trafikken er fascinerende, det er utrolig hva som er mulig å frakte på en sykkel eller motorsykkel. I tillegg alle fargerike mennesker. Jeg tror vi kommer å kjede oss ihel når vi kommer hjem :-(

Kina markedet nedenfor Asan er helt utrolig! Der selges alt for en billig penge. Non-branded elektrisk utstyr uten noen som helst firmalogo, selges for en slikk og ingenting. Mye av tingene er produsert i en garasje eller en minifabrikk i Kina. Briller f.eks. kjøpes pr. kilo. ikke pr. stykk ved Kinesiske grensen. Vi har kjøpt brødrister og elektriske laken på Kinamarkeden. Ikke noe IEC standard direkte, og er vi heldige så holder det så lenge vi er her. Jeg har også tenkt å kikke etter noen grell julebelysning på Kina markedet som vi skal ha på terrassen. Det blir nok en diskusjon med Jorunn, men håper Gard og Sondre støtter meg.

På tale om jul så kan jeg ikke kjenne den minste julestemningen. Første desember og >+20 grader på dagene. Det er kun de store julestjerne trærne som minner noe om julen.

Vi lurer på om vi begynner å bli akklimatisert?? På vei fra jobb i dag var det en “hviting” som jogget forbi oss. Han hadde to hunder i bånd og var kledd i t-shirt og SHORTS! Hadde jeg hatt kameran så hadde jeg nok tatt et bilde :-) Vi oppdaget da at det som annerledes faktisk er nokså normalt! Morsomt var det å se når han sprang forbi alle de ulike løshundenes revir. Han fikk virkeligen fart på seg da!

Går denne bussen til Gokarna?

Ja, jeg greier faktisk å si det på Nepalsk :-) Turen i dag skulle som sagt gå til Gokarna. Det var planlagt siden noen dager,  i tillegg fikk vi vite hos skredderen i formiddag at det skulle være en matfestival der i dag. Formiddagen gikk med til å hente noen bukser hos skredderen samt å handle innn en del ting vi trengte. Jorunn skulle prøve kåpen, men fikk beskjed om å komme tilbake i kveld.

 

Vi tok en tuk-tuk opp til Maharagunj, der vi byttet til en mikrobuss. Det er disse Hiacene som kjører som biltyver. I tillegg er de helt fullstoppet med folk. Morsomt og folkelig synes jeg i alle fall at det er! Jorunn er mindre begeistret, da det er lett å bli bilsyk i dem. Etter en stund på ringveien blir vi stoppet av politiet. Sjåføren kranglet med politiet, men alle tok det helt med ro. Dette var imidlertid rett utenfor en hønsfarm, så alle satt å holdt seg for nesen. Etter et kvarter så skjønner vi at sjåføren ikke har noe førerkort så turen ble ikke lengre, i hvert fall ikke med den mikrobussen. At mange av mikrobuss sjåførene ikke har førerkort, er det flere som har fortalt oss. Kjøre som biltyver kan de iallefall.  Ut på gata for å se etteren ny buss. Det tok ikke mange minutter, og vi var straks på vei mot vårt mål igjen.

Hit men ikke lengre!

Imidlertid tok vi bussen litt for langt. Havnet i Gokarna by, i stedet for resorten. Imidlertid var det et svært fredelig sted med et flott tempel. Noen unge jenter prøvde med glød å få oss som tilhengere av Shiva. I følge Lonely Planet ble tempelet funnet på 1400 tallet, og restaurering ble for noen år siden gjennomført med internasjonale midler. 16 yngre jenter ble opplært til å rengjøre treskæringen i tempelet. Et mye tidsødende arbeid, da det tok to dager for en jente å rengjøre et areal på 30×30 cm. Trass vi kom feil var det morsomt å se tempelet. Et fantastisk tre som gjennom mange år hadde helt tatt overtaket på et lite hus.

 

Vi gikk en sti på utsiden av Gokarna reservation forrest. Den tidligere kongen hadde forhindret hoggst i parken, fordi det skulle være en reservepark for hans personlige jaktturer. Etter 30 minutter kom vi frem til matfestivalen. Mat fra mange land, og vi rakk med lunch fra både Ryssland, Korea og Japan i løpet av en time. Veldig god mat og høy stemning. I morgen er det første advent og det er 25 grader i solen! Utrolig

Mette og fornøyde bestemte vi oss for å ta en taxi hjem.

Fler bilder kan sees i novembergalleriet!