Nepal

Radiation protection in medical health care

Blog

Malai pani sanchhai chha!

Jada, jeg har det bra, men det går litt tregt med å lære seg Nepalsk.

Oj, vi  har fått en invitasjon til et Nepalsk bryllup! Det var broren til en kollega som skulle gifte seg. Invitasjonskortet fikk vi på en onsdag og bryllupet var neste mandag og tirsdag. Akkurat… to dager! I Norge hadde man nok vært nødt å sende kortet flere måneder i forveien, men det trengs ikke her. Noen dager i forveien er mer enn nok! Hjemme er jeg pinlig avhengig av min kalender på mobilen og at den er synket mot Outlook. Eneste gangen jeg har brukt kalenderen her i Nepal, var da jeg skulle notere flytidene til Dubai! Det forteller litt om hverdagslivet og samfunnet her :-)

 

Mandagen kom og vi stilte finkledde, sammen med 30-40 andre, i brudgommens hjem litt før klokken 9 på morgonen. En orkester (Field band som Maria hadde kalt det) på 11 mann var oppstilt, å de begynte straks å spille. Det var litt morsomt å se på, de spilte mer vesterlandsk musikk. Mindte litt om den begravelsesmarsjen i New Orleanse som er med i en James Bond film. Men kanskje også litt om de skramleorkestene man kan høre på morgonen på 17. mai! Sjefen spilte klarinett og de andre klemte til for allt de hadde i refrengen. Jeg misstenker at han til tider ble litt irritert på sine til dels umusikalske venner. Minstemann (hadde sikkert blitt kalt rævedilter i Bergen) spilte kastanjetter i alt for store skor.

 

Det ble servet snacks, mat og drikke og vi ble der frem til 12 tiden. Vi fikk en tikka blandet med ris i pannen og en pose med nøtter og søtsaker før vi forlot hjemmet. Orkesteret stilte opp på gaten med alle gjester bak seg. Deretter gikk vi i et langt tog rundt hele bydelen til full musikk. Deretter gikk det tilbake til huset med videre transport til brudens hjem. I brudens bydel gikk vi pånytt i et langt tog med korpset fremst. Brudens slekt hadde leid et lokal, der vi ble traktert med mer snacks og drikke. Orkesteret spilte selvfølgelig også, og det begynte å kjennes i hodet. Klarinett… dunk-dunk-dunk åsså noen sekunder med blås fra fire horn. Deretter klarinett… dunk-dunk-dunk igjen.

 

Bruden satt inne i lokalet omgitt av en skokk med nære venninner, brudgommen satt utenfor med  sine venner. Hun kikkett hele tiden ned i gulvet og så akkurat så skamfull ut som de skal gjøre når det er et arrangert giftemål. Lunch ble servert og deretter begynte sermoniene. En prest i ulltrøjje ankom bak på en motorsykkel. Det var mye hokus-pokus med slenging av ris i alle hold og kanter, ofring av frukter og annet og telling av nøtter. Det var i alle fall det som det så ut som. Bruden fikk nøtter i hendene som hun siden la i en bolle som en veninne la til siden. Ulike røkelser ble tent og vann farget med rødt pulver ble også slengt omkring. Mot slutten da hennes foreldrer også deltok i sermonien begynte hun å grine. Skikkelig hulking! Jeg kan skjønne det! Hun skal gifte seg med en kar hun bare har møtt en gang. Hun skal flytte hjemmefra og inn i en ny familie, der det er en annen sjef. Dvs hun skal flytte inn til brudgommen som bor med sin mor, bror, brorens kone og deres datter. Vigselen drog ut i tid. men til slutt kunne bruden føres hjem i den pyntede bilen fulgt av en lang kortesje med biler og motorsykler. Vel tilbake igjen var det mørkt og orkesteret begynte å spille ute på gaten med alle naboer tilstede. Kvinnene i brudgommens slekt, som ikke hadde vært med til brudens hjem, danset på gaten for å vise at de var glade for at bruden hadde ankommet. Mer sermonier samt snacks, mat og drikke ble fortært før vi drog hjem kl. 20, 11 timer etter at vi kom dit, med magen full av god mat, nepalsk whisky og hode fylt av mye nye inntrykk

 

Alt dette var bare første dagen. Klokken 10 neste formiddag var vi invitert til lunch med nærmeste slekt og venner. Ja, vi ble oppgradert til den ærefulle statusen “close friends” så vi kunne bli med. Dette var brudens slekt sin dag. Hele brudens slekt kom for å se at det gikk bra med bruden. I tillegg hadde de med mat, frukt og mye annet. Mye sermonier da også, men brudgummens med slekt var her bare statister, også oss. Mer whisky og snacks. Gledelig var det å se at bruden smilte! Etter tre timer bar det hjem i gjen for å skifte klær å puste ut litt. Klokken fem ble vi hentet igjen til det store bryllupspartyet. 670 inviterte  gjester i et stort festlokale. Flott opplegg! Bruden og brudgummen satt i kongestoler og mottok presanger. Siden vi var invitert av brudgommens familie så hadde vi kun med en presang til bruden. Jorunn kommenterte til en Nepalesisk dame at det var hyggelig at bruden ikke gråt noe mer. Da fikk hun til svar “vi alle grått i våre bryllup”. Mye folk og hyggelig stemning, hjem kl. 21.

 

Mandagen og tirsdagen kan oppsummeres med mye mat, underholdning, nye hyggelige venner, en fantastisk kulturell opplevelse og ikke minst to litt uvanlige arbeidsdager!

 

BTW… Synd at vi var så opptatt disse dagene og at vi ikke kunne rydde plass i kalenderen for å treffe Håkon her i Nepal :-(

To, fir og seksbeninger

Dyr er det mye av her. Løshunder er allerede nevnt i tidligere blogginnlegg (“Alle våre hunder“). Kakkerlaker har jeg ikke nevnt, men vi slengte ut en fet rakkere som prøvde å ta seg inn gjennom terassedøren for noen uker siden. Siden har vi heldigvis ikke sett noe til ham. Rotter i sykehusgangene har vi blitt advart  for, men har ikke sett noen foreløpig. Den eneste rotten vi har sett var på en Thailandsk restaurang. To duer har jeg også jaget ut av kontoret, før vi klarte å stenge vinduet. Vi føler oss beæret som har eget kontor, da 3 professorer på Radiologisk avd. deler et lite kontor uten pc og internet.

For noen dager siden lå det en ku i hagen. Vi fulgte med han i noen timer, hellig som den er.  Først var den nokså oppmerksom på hva som skjedde runtomkring seg. En time senere lå den pladask på ryggen og ble oppvartet av et ti-talls fugler. Om det var lopper eller annet de fant vites ikke, men kuen koste seg.

En annen ku som var ute på farlig oppdrag så vi i går morges. Den prøvde å krysse trafikken midt i morgen rushen. Man kan lure hvem det var mest farligst for? Kuen eller bilførere/motorsyklister? Å ta ihjel en ku kan gi to års fengsel, hvilket gjør at jeg holder en knapp på at det var farligere for bilførerne og motorsyklistene!

En ku på farleg ferd i morgenrushen.

En ku på farleg ferd i morgenrushen.

I dag ble forbauselsen større når vi så en hjort i bånd nede i hagen. En mann satt og holdt den samtidig som han prøvde å mate den. På ettermiddagen ropte landlorden og lurte på om jeg ville se den. Den satt i et bur og så vettskremt ut! Hjorten var fem måneder gammel og han hadde fått den av en kamerat som hadde fanget den i Shivapuri (se tidligere blogg “15 years in prison“). Jeg spurte om det var pet eller food, men skjønte ikke helt hva han svarte. Får bare håpe at de ulike vakthundene ikke skremmer vettet av den! Adrenalin i kjøttet kan jo som kjent gi en bismak i kjøttet!

En hjort i hagen!!!

En hjort i hagen!!!

Ellers så har vinteren kommet! Det merkes ikke på at det blir så mye kaldere, men mer på litt hyppigere strømavbrudd. Vinteren er strømavbruddssesong sies det, og det er akkurat nå det andre i dag. Jaja… det er jo koselig med stearinlys da og i tillegg har vi fått en gass heater!

Dagens andre strømavbrudd :-(

Dagens andre strømavbrudd :-(

Kommunikasjon i ulike former

Kommunikasjon er så mangt og mye, kanskje spesielt her i Nepal? Når vi kom hit i begynnelsen av oktober var det knapt en turist å se her. Vi kunne t.o.m. gå omkring i Thamel uten å se en eneste hviting. I dag er det helt annerledes! I Thamel kryr det av turister. Det er vanlige backpackere, pensjonist backpackere, mødrer med halvvoksne døtrer på sitt livs tur, kule typer som vil være kule, ancient hippies som vil drømme tilbake til gode gamle tider og ordinære trekking turister .

Fotografering av barn!

Fotografering av barn! Det beste er å se sitt eget bilde synes de.

Språket er vanskelig, spesielt hvis man ikke er Nepaleser eller Indier da. Ja, Nepali er nokså likt Hindi, sies det…  Lonely Planet hevder at “Peace Corps and other aid workers pick up a working knowledge of the language very quickly”.  Det gjenstår  å se! Man snur virkeligen på setningene her. “Tapaiko nam ke ho?” Det er ord for ord “Ditt navn hva er?”  Det vanskeligste er alle pronomen. For “you” finnes det ulike pronomen, avhengig av hvor på rangskalaen de befinner seg. Hajur brukes for guder, konger, presidenter etc. “Tapai” er den formelle måten å tilsnakke folk på. “Timi” er gangbart mellom venner og familie og tilslutt “ta” sier man til dem  som man ikke har respekt for. Et pussig forhold er at 95% av mennene snakker til sine koner med “ta”!

I torsdags fikk vi besøk fra Kolkata (Calcutta). To neonatal intensivsykepleiere som vi traff på Hadelandkurset kom på besøk. Kristin og Rita jobber på en nyfødt avdeling i Kolkata (Calcutta) i 6 måneder. Vi fant rask tonen på Hadelandkurset, og bestemte oss for å hilse på hverandre. De er her nå og vi besøker dem i Kolkata i februar/mars. Vi har hatt fri to dager og guidet dem runt. Meget hyggelig å ha besøk!

Kristin og Rita ble tatt imot på tradisjonelt vis med kata og blomsterkranser.

Dette var allikevel en litt avsporing igjen! Vi skulle hente dem på flyplassen torsdag ettermiddag. Flyet landet  15:15 og det var vel omtrent når vi var derute også. Tiden gikk uten at de kom ut av tollen. Jeg tenkte at det er helt normalt, fordi det er mye turister og køen for VISA søknader er lang.

Å vente i to timer er ikke noe problem. Det er såååå mye å se på! En morsom ting jeg har sett flere ganger (men ikke klart å fotografere ennå), er når det skal tas gruppebilder av personer. Hvis det er en gruppe på 10 personer så fisker rask halvdelen av dem opp en mobiltelefon som de later at de snakker i når bildet tas. Det er meget underholdende å se på!

En annen sak som vi opplever er at det er utrolig mange som kjøper en LCD 32 tommers TV i India, Dubai eller noe annet land. Disse TVene sjekkes inn som vanleg baggasje på flyet! Masse tau rundt og en stor adresselapp. Hadde noen turt å sende en LCD TV fra Oslo til Tromsø???

Turen til og fra flyplassen kan sammenlignes med en taxitur på Rallarveien, i en bil uten støttdempere. Støttdempere har de selvfølgelig, men de fleste er totalt utslitt. Jeg så forresten en forelder med barnevogn i går! Det var den første og eneste jeg har sett ila 6 uker. Barnevogner er som kjent ikke så praktisk på Rallarveien.

En annen ting som er morsomt å se på flyplassen, er når buddhistiske munker hiver opp en iPhone fra lommen! Ok, kan være at det er noen av de billige Kinesiske piratkopiene som de selger nedenfor Asan market, men i alle fall… litt rart ser det ut.

Fest for menn! Her ble vi invitert på mat.

Å gå nede i Thamel når det er så mye turister kan være litt masete. Alle har lyst å selge. Hvis man spør om prisen på noe, eller viser interesse for en produkt, så spør de selvfølgelig om man ikke skal kjøpe det. Hvis man sier nei, men også at produkten var fin, skjønner de ikke overhode hvorfor man ikke kjøper det.

Sari marked nede ved Asan.

Beste kommentare utenfor en butikk i går var “spend your money here!”.

BTW… fler bilder finnes i galleriet under november!

Så fikk Jorunn endelig sin is!

Men vi måtte helt til Dubai før hun turte å kjøpe en. I Nepal er det vanskelig å stole på isen, fordi det er usikkert på hvor mange grader det er i isboksen. I tillegg går strømmen titt som tett, så hvor manger ganger som isen har smeltet er ikke så godt å vite?

Vi hadde alltså slått til på et festivaltilbud med fire dager og tre netter i Dubai. Dette var en litt uvanlig tur, da vi aldri har hatt inkludert halvdagsturer og kveldsturer med middag på båt og ørkentur med BBQ i noen reise før. Det kjendes som vi var skikkelige turister.

Lørdag morgen skulle vi dra.  Fru Sing, hyresverten vår, kom springende å sa at vi måtte vente noen minutter. Etter en kort stund kom hun tilbake med blomsterkranser, rødt fargepulver i en liten bolle og seks bananer. Jeg trur hun liker oss!!! Vi fikk hver sin krans samt en tika i pannen. Dette ville gi lykke og en sikker tur, mente hun. Bananene tror jeg ikke hadde noen slik funksjon, men at de mer var ment som niste. Noen timer senere, når vi satt på flighten fra Air Arabia i våre blomsterkranser og den røde tikan og ventet på take off, ble vi ytterligere betrygget om at dette skulle gå bra. Ut av høytalerne gjallet muslimske bønnerop “Allah Akbhar, Allah Akbar…” Vi var i dobbelt trygge hender.

 

I Kathmandu praiet vi  en drosje på gaten som kjørte oss til Tribhuvan Airport.Turen gikk i smale smau, med både hunder, kyr og gjeiter mitt i veien. Slalomkjøring og et tutende hele tiden, dvs. helt normalt som vi har begynt å se det.  Retroprospektivt ble denne turen nokså surrealistisk, dvs. etter at vi ankom Dubai noen timer senere.  I den luxeriøse bilen fra flyplassen i Dubai var det en helt annen verden. Femfelts motorvei, stille trafikk, rette køer, disiplinert og forsiktig og nesten bare nye store biler å se.

 

Av alle som bor her, er det kun ca. 30 % som er medborgere. Resten er rekruterte gjestearbeidere fra India, Bangladesh, Nepal etc. De har null rettigheter og kan sendes hjem på dagen, men er de snille  så tjener de forholdsvis bra sammenlignet med hjemme. Byggningsarbeidere jobber 12 timer per dag 6 dager i uken. Lønnen er 300 $ i måneden, men da har de i tillegg gratis boende, mat og transport jobb-boende. Dette kan de lett forsørge en stor familie hjemme. Sjeiken i Dubai eier all mark og er rik som et troll. Det hadde vel hvert rart om han som i tillegg er konge og bestemmer allt, ikke skulle få byggelov for alle sine prosjekter.  Det går faktisk ikke å kjøpe en leilighet i Dubai, unntaket er de kunstige øyene som bygges ute i havet, men der kan jo folk flest heller ikke kjøpe pga prisen. Bare slike som Tiger Woods.

Noter tennisbanen!Noter tennisbanen!

Noter tennisbanen!

Dette var nesten en ennå større forskjell  enn å komme fra Norge til Kathmandu. Nepal er svært annerledes, men det er Dubai også. Her koster f.eks. bensinen 2.50 kr, mens vann koster 3.90 kr! Cola er forøvrig like dyr/billig (stryk det du synes) som bensin. På tal om drikker så er den pressede juicen fantastisk god og billig. Man ser også ut å tenke en del kvalitetssikring her. På alle busser og lastebiler står det er skilt bakpå “Do you think I’m driving safe enough? If not, please call this number xxxxxxxxxxx” (jeg lurer på hvem som svarer hvis man ringer?). Hååå… Det skulle tatt seg ut i Kathmandu! På andre siden skal man være forsiktig som fotgjenger her. Her presser man seg ikke ut mellom bilene, og tvinger dem å sakte ned eller svinge for en, som man gjør i Kathmandu. I Dubai hadde de nok meiet ned en da.

Verdens høyeste bygging

Første kvelden kan sammenfattes med middag på en indisk som hadde en fantastisk god tandoori samt lamcurry. På den 10 minutter korte veien hjem kl. 22:30 noterte jeg meg fem frisører som hadde åpent, og alle hadde kunder. For ordens skyld så nevner jeg at det kun var herrefrisører vi så. Damene sliter vel kanskje noe mer her i dette landet, men helt sikkert ikke like mye som i enkelte naboland. I tillegg må man passe på! Det er ikke akseptert å gå og holde en jente i hånden. Litt rart kan det synes, da det er helt akseptert at to voksne menn kan gå å holde hverandre om skuldrene!

Søndagen begynte med at jeg ble våt om føttene når jeg gikk inn på badet. Lekkasje! Jeg er ikke den mest kresne da det gjelder hotelrom, som en gitt kollega :-) , men dette syntes vi var under minimumskravene. En klage ble behørig levert, som resulterte i en oppgradering fra femte til sjette etasje.

Turister som vi var, så skulle vi ble hentet til halvdags seightseing mellom kl. 9 og 9:30. Ti på ni satt vi i resepsjonen. Etter en halvtime gikk vi ut på gaten, og kl. 10 gikk jeg inn i resepsjonen igjen. Jeg bad de ringe å høre hva som skjedde. Han fikk beskjed om at han skulle bli oppringt ila fem minutter, hvilket gjorte at jeg gikk ut på gaten igjen. Jeg satt å lurte på hva fem minutter i Dubai betyr? I Nepal vet jeg at fem minutter kan være betydelig mer! I løpet av mine tanker så kommer han ut igjen å forteller at han har fått beskjed om at vi blir opplukket ila fem minutter. Og mye riktig! Etter noen minutter kommer en svart Landrover med sotetede vinduer. Ut hopper en kar som spør om jeg heter Nils, hvoretter vi hopper inn i bilen. Han forklarer at de skulle hente en gruppe på 20 personer på et hotel. De var ikke ferdige med frokosten, og hadde heller ikke noen hast med å bli ferdige. Derfor hadde de fått ventet i mer enn en halvtime på dem. Jeg spurte om hvilken nasjonalitet de var, og han sa indier. Så forskjellige kulturer kan være!

Såå… dagen gikk med til et museum, verdens høyeste bygging, den kunstige så kallede Palmen, verdens eneste 7-stjernes hotell Burj Al Arab og mye mer. Skyskraper kan de i hvert fall bygge her. Burj Al Arab har visstnok 391 suiter, restaurang “under”  vannet med en glassvegg mot havet, verdens nest dyreste cocktail  som koster 7000 kr, og er visst bare bestilt to ganger foreløbig. Det var en Amerikaner som bestilte den, drakk den opp og bestilte deretter en ny. Verdens dyreste cocktail finnes også på dette hotellet, men den er det foreløbig ikke noen som har bestilt. Hvis du lurer på å bestille rom der, så kan det være lurt å gjøre det et år i forveien, å bestill gjerne noen av de enklere rommene, da de bare koster 19 000 kr per natt.

 

Vi fikk sitte å vente uvanlig lenge på pick-up til søndagens båttur med middag. For å få tiden å gå foretok jeg en liten pilot survey. Jeg har draftet et abstrakt under.

———————————————————————————————————

Noen hevder at kvinnene er mer usynlige i enkelte arabland. For å teste det utsagnet ble det utført en liten pilottundersøkelse.

Alle mennesker som passerte et gitt punkt ila en 40 minutters periode en søndag kveld, på en av hovedgatene i Dubai ble tatt med i materialet. Disse ble fordelt på respektive kjønn. Barn som ble båret eller holdt voksne i hånden ble ekskludert.

Det ble totalt notert 266 personer, hvorav 36 kvinner (13.5 %) og 230 menn (86.5 %) (tabell 1).

Tabell 1: Antall kvinner og menn som gikk forbi på gaten.

Den store overvekten menn skyldes sannsynligvis at det pågår en for oss ukjent festival med mange butikktilbud. Derfor er det antatt at disse mennene er ute å kjøper smycker til sine koner.

——————————————————————————————————-

Jeg er noe usikker på tolkningen av resultatene, så er det noen som har kommentarer eller andre forslag; kom gjerne med det!

Barberen i Lazimpat

Et av minnene fra da jeg var i Nepal for 25 år siden, er et besøk hos  barberer. Etter grundig barbering var jeg myk som et lite barn i ansiktet, og forble det i flere dager. Det var en fantastisk følelse!

På vei hjem fra byen i dag stakk vi inom en frisør i Lazimpat. Lazimpat er nabobydelen til Panipokhari der vi bor. Selve salongen hadde nok blitt betraktet som en bule hvis det hadde vært servering der, men det var det ikke. Salongen var ikke mer enn 4 m2, og det var fire stoler der. Jeg bestilte klipping og barbering og Jorunn ble bedt om å sitte ned i en stol. For å få litt privatliv drog de for et gardin mot fortauet. Hvis ikke har man garantert en gjeng med skuelystne som usjenert står å kikker på en.  Man kjenner seg da litt som i den historien “Det kom en neger til byn”. Jeg var litt nysgjerrig på hva de skulle kunne få til på dette stedet, men det viste seg kjapt at vi hadde med en proff å gjøre. Ikke bare var han frisør og barberer, men han hadde også fint klart seg som kiroprakter. Kansje han var en kombinert kiroprakter og frisør, fordi kiroprakter er vel neppe en beskyttet titel i Nepal?

Først fikk jeg bomull i ørene. Jeg tror at det var fordi at klippelydene kan være høye i blandt. Jeg kan i hvert fall ikke se noen annen grunn! Deretter ble det klipping som ble avsluttet med en nøye kantklipping med barberkniv. Selve barberingen er en ritual. Først en olje som nøye blir massert inn i skjegget. Deretter barberskummet som også blir nøye massert inn. En innledende runde med barberkniven ble etterfulgt av en ny runde med skum og barbering. Etter det var ferdig var det på med nye oljer, i både ansikt og hårbunn, og en nøye hodebunns- og ansiktsmassage startet. Hårbunnen spesielt, men også tinninger og øyner. Neste gang skal jeg ikke ha en snus under leppen! Dette pågikk i ti minutter, før jeg fikk endre stilling for massage av ryggen. Det var ikke bare en vanleg ryggmassage, men han tok også noen skikkelige spenngrep på forskjellige steder for å mykne opp.

En drøy time senere kom jeg ut på fortauet igjen, med en nesten ny identitet. Solen skinner og jeg er 40 kr fattigere.

Happy Tihar!

Så var det Nepalske nyåret her, den nest største høytiden etter Dasain som var for to uker siden. Tihar innholder flere elementer. I mandags ble kråkene hyllet, pga at de har en rolle i forbindelse med døden. I tirsdags var det hundenes tur og i går kyrnes. Forbauselsen var stor når vi gikk på jobb i går! Alle løshunder var pyntet med en rød tika med ris i pannen og blomsterkranser runt halsen.

 

I dag virker det å være litt dagen derpå! Våknet først kl. 7, til stillhet. Til og med nabobikja virket å sove og trafikken var uvanlig rolig. Helligdag igjen, som dere skjønner, helt frem til lørdag. Jeg ser at det kan virke som om det er mye fri ifm alle disse festivalene, men nå drøyer det nok en stund til neste.

Assan market

Assan market

I sentrum i går, og spesielt nede ved Assan market, var det helt tykt med folk som skulle gjøre sine innkjøp før helgen. Alle mulige godsaker, fargepulver og presanger. Fargepulvret går med til å pynte utenfor huset. Alle rengjør sine hus grundig og deretter lager de utsmykkinger med blomster og en blandning av rødt fargepulver og koskit. Fra utsmykkingen lager man en streng med denne fargeblandningen inn i huset. Det er for å lokke gudinnen Laxmi Puja å komme inn i huset. Hun er gudinnen for velstand og rikdom. For å ytterligere lokke henne, pynter man husene med en masse lys, hvilket er utrolig vakkert på kvelden. Hele vårt hus bugner av lys i ulike farger. Huseieren fortalte at det var omkringreisende indier som leide ut og arrangerte lysene. Han hadde betalt 1000 rupies for tre dager, hvilket motsvarer ca. 75 kroner.

 

Huset vårt

Huset vårt

I anleding av Tihar var vi invitert til hyresverten på middag i går kveld. Hun styrte på med maten hele dagen, og fortalte oss at det ble litt ekstra styr nå, da hun ikke hadde så mange assistenter hjemme (bør kanskje leses som tjenere?). Klokken 19:45 gikk vi ned og ble vist inn i et av rommene. Jeg drakk en pils, Jorunn et glass vin og vertskapet hversitt glas brus. Vi ble servet ulike nøtter, tandoorikylling og momos. Tandoorikyllingen var den desidert beste jeg har spist. Momos er en meget typisk Nepalsk nasjonalrett. Vi spiser det forvørig flere ganger per uke til lunch. Momos kan inholde forskjellige ting, men geit, kylling og vegetar er de vanligste. Man lager en kjøttdeig som blandes med ulike krydder. Deretter legges det inn i et paket, stort som en kjøttbolle omtrent, og dampkokes. Momos kan spises steamet eller så kan de friteres etterpå. Vertene er svært hyggelige, spesielt Mrs. Sing, hun snakker som en foss. De sier de er så lykkelige får å ha oss her. Jorunn skal få stoff til en Punjabi drakt og hun har også lovet å ha matlagingskurs for oss. I hvert fall ble vi sittende der frem mot 22:30 tiden, og var egentlig nokså trøtte. Mrs. Sing støket på ute i kjøkkenet og vi begynte å snakke om at vi skulle gå hjem. Da kommer hun inn og sier at middagen er servert! Hvaaaa… dinner nå?? Vi begynte å lure på om vi hadde gjort noe gaern’t! F.eks. at jeg hadde en skvett igjen i ølglasset, og at det var det de satt å ventet på. Inn i et nytt rom der middagen var servert. Ris, mer tandoorikylling, Dal (linser), geitekjøtt, en grønnsaksblandning som sannsynligvis var spinat. Etter en time hadde vi klart å spise opp allt. Vel deroppe diskuterte vi hvordan det hadde skjedd! Hadde vi gjort noe som forlengde tiden frem til middagen? Nå, her på terassen, så leser vi imidlertid i Lonely Planet at det er vanleg å spise middag presis før man går å legger seg. Så var det mysteriet oppklart!

Offring til Laxmi Puja i stuen hos Mrs. Sing.

Offring til Laxmi Puja i stuen hos Mrs. Sing.

Gatebildet

Det er fascinerende å gå langs gatene. Det er helt utrolig at det finnes så månge små sjapper som selger de rareste ting, nesten hvilken tid som helst på døgnet. Butikkene ligger ofte halvt inne på fortauet, og ser ofte ut å være en del av den private boligen. Butikkene ser ser ofte ut til å mer være et sted for å oppholde seg og treffe kjente. På kvelden sitter de ofte med sterarinlys i boden, uten noe som helst annet lys. Skal man kjøpe noe da, drar de frem en lommelykt og finner det du skal ha. Det kan ikke være mange Rupi de drar inn om dagen. Det virker nesten som om folk lever av å klippe håret på hverandre, hvis man skal uttrykke seg litt sleivete . Av Nepals befolkning på 30 millioner, så tjener 68 % mindre enn 2$ pr. dag (2008).

Gatubutikk

Gatubutikk

Kathmandu er forurenset! Tung eksos ligger over hele byen, spesielt mitt på dagen. Mye motorsykler og alle mulige varianter av bussliknende fordon. Små tuk-tuk busser på tre hjul, som klemmer inn fullt med folk å spyr ut svart røyk. De går sannsynligvis på eldningsolje eller så kallet Bunker C. Bussene er oftest Toyota Hiace, mikrobusser, og de er også smekkfulle. I den åpne døren står det alltid en liten gutt i de yngre tenårene. Han har en bunke med sedler i hånden å skriker ut hvor de skal når de kjører forbi. Vifter noen med hånden banker han på chassit og bussen stanner.  I lørdags kjørte vi med en slik Hiace, og da var vi 24 stk i bussen. Motorsyklene er vel de som generelt er i best stand, men bensinen er fremdeles noen billig blandning. Et vanlig syn er to voksne på motorsykkelen med en lite barn lengst frem på bensintanken. Ved et sjapt øyekast, kan det nesten se ut som om det er barnet som styr. To voksne + to barn er heller ikke uvanlig.

Den lokale fiskebutikken. Sushi anyone?   

Den lokale fiskebutikken. Sushi anyone?

Friends and past friends!

Friends and past friends!

Å gå hjem i mørkret er spesielt. Byen er uten gatelys og i husene er det også svært lite lys. I tillegg til å spare strøm så forsvinner strømmen minst en gang per dag. Dette skjer patetisk nok oftere på vinteren, da vannmagasinene i kraftverkene er tomme. Gatene lyses opp av de bilene som hendelsesvis har lyset på. Underforstått så er det ikke alle biler som har lys. Man får være forsiktig som gående, fordi at rett hva det er kan det være et hull på fortauet. I  40 % av alle trafikkulykker er det også gående som drabbes. På kveldene så ligger det søppel som er sopet ihop i hauger på fortauene. Menn med sekker søker i gjennom søpplet og gjennomfør den eneste kildesorteringen som finnes her. På morgningen er det meste kjørt vekk av lastbiler, og det er ikke så verst da. Noe brennes på fortauet.  Hvis man tar seg en tur til en av elvene i Kathmandu, så skjønner man hvor en del av søpplet havner.  Se f.eks. http://Facebook.com/mayafornepal. Logistikk og infrastruktur er et stort problem i Kathmandu.

Saa var det bare to geiter staaende igjen paa fortauet.

Saa var det bare to geiter staaende igjen paa fortauet.

Hundene er meget aktive på kvelden. Interessant å se når de skal krysse en traffikert gate. De er tilsynelatende meget forsiktige, hvilket sannsynligvis er en nedarvd egenskap. Hundene springer omkring i flokk på kvelden, men jeg har ikke opplevd noen utrivelig situasjon med dem. I går så jeg 25 løshunder åp veien til sykehuset + 1 i bånd. Geitene pleier å stå sammenbundet noen stykken sammen ved en stolpe på fortauet. Kveldene er nok da det er mest spennende å gå ut. Gatuselgene er aktive for å få selge det siste, og 1:50 kr for tre bananer er normalpris.

Skobutikk

Skobutikk

I morgen starter Tihar, lysfestivalen, som er fire dager lang. Det er nyttår for en av de dominerende etniske gruppene her, Newar.

 

Tidlig start paa Tihar, lysfestivalen.

Tidlig start paa Tihar, lysfestivalen.

15 år i fengsel!

Ja, det kan man faktisk få hvis man ikke oppfører seg ornt’li i en Nepalsk nasjonalpark. Mer om det senere! Vi hadde bestemt oss for å dra til Shivapuri national park og gå opp på Shivapuri Peak (2732 moh) i går. Nasjonalparken er bare 20-30 minutter fra der vi bor, beroende på hvordan man velger å reise dit. Vi skulle i allefall ta en mikrobuss, en av de mange Toyota Hiace som kjører passasjerere. Vi gikk ut på veien å  etter å ha stoppet fire mikrobusser fant vi en som skulle til rett sted. Svært billig og underholdende  reise! De kjører rett og slett som biltyver!

Mikrobuss til Shivapuri

Mikrobuss til Shivapuri

Ved porten til parken stod vi i billettkø i sikkert 30 minutter. Det var ikke spesielt mange i køen, men det er en byråkrati med å skrive navn, personalia, bosted etc. på flere steder. Jeg rakk å studere noen postere som fortalte at det fantes tre forskjellige leopardtyper , svart bjørn, villsvin, villkatter, to forskjellige typer aper, hjorter og jeg husker ikke helt hva det var mer i parken. Jo, det finnes 177 ulike sorters fugler der!

Jungel!

Jungel!

Endelig var vi inne i parken. Vi leste på en skilt at “Any illagal activities inside the park are punishable by law up to 15 years imprison”! Her var det bare å prøve å oppføre seg! Til sammenligning er det to års fengsel for å ta kverken på en ku. Vi begynte å gå  oppover og etter en liten stund traff vi et nokså stresset franskt par på sykkel. Han fortalte på en utpusting at han hadde syklet forbi en leopard. Begge to hadde blitt vettskremte, så de stakk av til hver sin kant. Dette krydret unektligen turen for en stund! 10 minutter sener går det en flokk aper på veien. De såg fredlige ut. Skiltingen var minimal, men heldigvis var det folk å spørre. Når vi kom opp til nonneklosteret var det opp mot 30 grader varmt , og vi syntes at vi burde være fremme snart. Nedtur ble det når det ble sagt at det var to timer til toppen :-( Turen fortsatte gjennom bitvis svært tett jungel, der sikten kun var noen meter. Lengre opp var det en svær Rhodedendreonskog som skal bli fin å besøke til våren. Det var ikke Bergensstørrelse på dem, nei det var skikkelige trær. Siste biten gikk vi opp drøyt 600 trappetrinn som var laget i granitt. Da vi slutt kom vi på toppen, var det var litt nedtur egentlig. Runt toppen vokste det høye trær så det var ikke mulig å se noe som helst. 3,5 timer tok turen opp i allefall.

15 års fengsel!
Nonneklosteret med bønneflagger

Nonneklosteret med bønneflagger

  15 års fengsel!

På veien opp hadde vi truffet tre nepalesere ved kilden til elven Bagmati. De skulle sove over hos to Sadhus (hellige menn), som bodde like ved toppen. På nedturen  gikk vi innom den ene sadhuen og fikk en kopp te. Vi satt der en god stund å snakket, da det plutselig begynte det å hagle.  Det gikk over etter en stund, vi takket for oss og jeg tok noen bilder av sadhuens hage som var fyllt med mariuana. Han hadde bodd der i 18 år, og mariuana er sikkert et fint brensel når man skal meditere :-) .

Kilden til Bagmati elven som forsyner Kathmandu med vann

Kilden til Bagmati elven som forsyner Kathmandu med vann

Te hos sadhuen  
Hagen til sadhuen

Hagen til sadhuen

Te hos sadhuen

Etter en liten stund begynte det å hagle igjen. Ikke noen vanleg hagleskur man kan oppleve i Norden, nei  denne pågikk i over en halvtimme. Haglene var store, og de brente på ørene. Hadde de vært litt større hadde det også gjort vondt på hodet. Til slutt var marken hvit av haglene.

 

Vi kom oss ned til slutt  og ble raskt prayet av en mikrobuss. Panipokhari??? Yes… Jump in! Bussen var allerede full, så vi fikk sitte på noen krakker. Full eller ikke… Man prøver alltid å ta ombord fler. Som flest var vi 24 stykken i den Hiacen. Fire som hadde ståplass der de klarte å sette føttene, men billig var det ….

Alle disse festivalene

Nepal – Her er det festivaler for både det ene og det andre! Vi ankom en nesten folktom by for ti dager siden. Da pågikk Dasain. Det er en festival for slekten. Siden Kathmandu i hovedsak består av folk som har flyttet inn fra lavtliggende Terai mot Indiske grensen, fra The Hills, dvs. områden opp mot Himalaya, eller fra vest- eller østsiden av Nepal, så er det mange som reiser hjem da. Det er tiden for å være sammen med familien! Butikkene var stengt i flere dager når vi kom, og vi ble fortalt at mange ikke kom til å møte opp på jobb eller skolen før neste festival , Tihar, var ferdig. Mange skoler har stengt i de to ukene mellom de to festivalene. Det kan være forståelig, da det kan være flere dagsreiser for å komme hjem. Tihar kan nok være morsommere for oss innflyttere! Den er også kjent som lysfestivalen.  Onsdag og torsdag i neste uke tenner folk mange lys i sine hjem, og hele Kathmandu vil preges av dette. På fredagen er det feiring av syster og bror. Søster og bror gir hverandre en tikka (det røde merket i pannen) i tillegg til presanger til hverandre. Jeg snakket med en kollega som var litt oppgitt, fordi han hadde fire søstrer, og det var mer enn en banan de forlengte :-) Det er mer snakk om smykker, klær etc.

Den morsomste festivalen, hva jeg kan skjønne, er Holi. Den intruffer i februar(?). Da tar man på seg gamle klær, væpner seg med fargepulver eller fargepulver blandet med vann, og siden er det bare å sette i gang. Ingen blir skonet!

 

Nepal er et land med mange ulike minoriteter (+50?). Hver etnisk gruppe har sine egne festivaler, og i tillegg kommer de religiøse festivalene. Hinduiske, Buddhistiske og Islamske. Når f.eks.  Islamsk befolkning har en festival så har også Hinduer og Buddhister fri fra jobb! Snakk om integrering!!!!

Torunn! Jeg håper det var greit jeg stjal ditt bilde? Det er sååå morsomt!

Så syk som bare en mann kan bli!

Det begynte lørdag formiddag. En ubestemt følelse i magen av at noe var gærn’t.  Det går sikkert over! Vi hadde planlagt en tur til Bathbatheni Shopping Complex, et stort supermarked som ligner på noe vi er kjent med. Vi hadde også funnet en snarvei bak huset, som skulle spare oss mye tid. Ok, det ble litt roting, fordi gatene er ikke direkte parallelle med hverandre, men vi kom frem til slutt.  Dynetrekk ble innkjøpt. Den rette størrelsen fantes ikke, men det var ok når det ikke kostet mer enn 20 kr. Ned i matavdelingen og der begynte mine diffuse symptomer å gi seg tilkjenne i gjen. Her var det bare å svisje forbi alle hyllemeter av kjeks og linser for å finne det vi skulle ha. Litt roting på vei hjem også, men vi kom hjem med tilnærmet glans.

Vel hjemme begynte symptomene å forverre seg. Middag ute var ikke aktuelt, heller ikke å spise noen mat som helst for den delen. Det ble med noen kjeks og vann. Utover kvelden forverret det seg ytterligere,  å nå begynte det å bli synd om meg! Kvelden kom og det begynte også å spøke for den planlagte søndagsturen til Shivapuri nasjonalpark, som ligger ca. 10 km nord for der vi bor. I Shivapuri kan man få seg en tur på 5-7 timer, med blant annet en tur opp til Shivpuri Peak som er 2725 moh. I tillegg til 177 ulike sorters fugler (allt fra Lonely Planet) så finnes det en drøss av aper i Rodedendreonskogen. Man bør imidlertid ikke innvente mørket i skogen, da det finnes enstake eksemplarer av leopard og svartbjørn der. Ja, dette ble et formidabelt sidespor i forhold til overskriften!

Natten mot søndag ble lang med mange dobesøk. I tillegg en del feber, men heldigvis ikke noe blod! Da var det ikke helt ille,  men  jeg var fremdeles så syk som bare en mann kan bli! På morgonen ble det to Immodium, som roet ned situasjonen noe.  Pga. stort væsketap gikk Jorunn og køpte noen poser med rehydrering. Dette er en mix bestående av salt, sukker og eletrolytter som er tatt frem av WHO. Den kan kjøpes overalt og koster 2 kr. pr. pakke. Dette er et genistrek av WHO, som sannsynligvis har redusert spedebarnsdødeligheten i mange land.

Jeg var vel ikke døden nær, men elendet fortsatte ut over hele dagen og jeg ligger her å håper at jeg kan gå på jobb i morgen!  I tillegg til allt det beskrevne, gikk strømmen for 5 minutter siden! Den kommer å være vekke i 1.5 timer.

P.S. Visste dere at Nepals flagge er den enste som ikke er rektangulær?